Hun var akkurat i ferd med å gli inn i søvnen da hun med ett var lys våken igjen. Hun hadde hørt en
lyd, en som var annerledes enn de vanlige lydene i skogen om natten. Stiv og anspent ble hun liggende og lytte. Det kunne ha vært innbilning, og hun hadde ikke lyst til å vekke Elling og gjøre ham engstelig hvis det ikke var nødvendig, han var skremt nok fra før. Han hadde snudd seg i søvne og blitt liggende med det ene benet over hennes og den ene armen over magen hennes. Hvis hun forsøkte å ake seg opp, ville han kanskje våkne. Hun anstrengte seg til det ytterste for å forsøke om hun kunne høre noe mer, samtidig som hun prøvde å finne ut hva lyden hadde minnet henne om. Hun trodde ikke at den hadde kommet fra et dyr eller at den var en naturlig del av en regntung
skog rett etter et uvær. Da sto det bare én mulighet tilbake: at den var fremkalt av et menneske!
    Det isnet i henne ved tanken. Forsiktig løftet hun armen til Elling og la den ned ved siden av seg. Så gjorde hun det samme med benet, før hun vred seg lydløst over på siden og akte seg opp. Med hamrende hjerte krabbet hun bort til åpningen. Allerede nå kunne hun ane en begynnende morgendemring over tretoppene i øst. Ikke før var sommernatten kommet, så var den over, tenkte hun åndsfraværende.
    Men ennå lå skogen mørk og dyster under henne, og i mørket lurte all verdens farer.    
    En lang stund ble hun sittende på huk ved huleinngangen og lytte ut i natten, men det var ingen lyder som skilte seg ut. Til slutt var hun sikker på at hun måtte ha innbilt seg det hele. For sikkerhets skyld tok hun stakken med seg lenger inn og krøp så stille hun kunne tilbake til soveplassen og la seg tett inntil Elling for å låne litt av hans kroppsvarme.
    Men søvnen ville ikke komme. Utenfor krøp morgenen langsomt frem fra nattemørket, og et stålgrått morgengry la seg over tretoppene. Småfuglene begynte å kvitre, svarttrosten sang, og noen duer kurret like i nærheten. En ny dag var i emning.
    Da hørte Marine det igjen; enda tydeligere denne gangen. Det var kvist som brast, og de ble ikke knekket av varsomme dyrepoter! Skremt reiste hun seg opp på alle fire og krøp bort til åpningen. Der gløttet hun forsiktig ut og kikket ned fra berghyllen mens hjertet slo så det suste for ørene.
    Først så hun ikke annet enn det hun hadde sett kvelden før: ranke, regntunge grantrær og underskog med bladene glinsende våte etter alt regnvannet. 
    Da var det som om hjertet sluttet å slå. Rett der nede, bak den tykke furustammen med de krokete grenene, mer ante enn så hun noe som rørte seg! Hun prøvde å innbille seg at det bare var en elg eller et velvoksent rådyr, men hun visste innerst inne at det var noe helt annet.
    Med ett ble hun grepet av en lammende redsel. I øyeblikket visste hun ikke hvem hun fryktet mest: bruderøveren eller en av kaprerne. Hun la ikke merke til Elling før han satt på huk rett bak henne. 
    – Hva er det? hvisket han fryktsomt.
    – Det er noen der nede, hvisket Marine tilbake.
  

Til toppen