| Forfatter: | Annikki Øvergård |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2014 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Rosemalt |
| Serienummer: | 7 |
| ISBN/EAN: | 9788202430764 |
| Kategori: | Romanserier |
Omtale Gjestebud
Rebekka og Ulf lover hverandre sin kjærlighet, uansett hva som skjer. Emmanuel er på det nærmeste ferdig med maleriet av Nicoline. Han er full av anger og skam, og gruer for det kommende selskapet. Og for å møte Rebekka.
Nicoline tror Rebekka har kastet sine øyne på Emmanuel og blir rasende på henne.
De gikk i gulvet begge to. Rebekka under, med ansiktet ned. Nicoline over henne, fortsatt med den lange fletten i et hardt grep og saksen i den andre hånden.
– En heks! En hulder, et troll! Det er det du er! Nå skal du straffes og tuktes! hylte Nicoline.
UTDRAG FRA BOKEN:
Kanskje skulle hun ikke sagt at hun hadde vært der. Men nå var det for sent. Sagt var sagt og kunne ikke trekkes tilbake. Men kunne hun fortelle sannheten til Haavard? Ville han tro på henne, og hva ville han i så fall gjøre? Kunne hun på noen måte unngå at skylden ble lagt på Ulf? Slik at han kunne gå fri? Han var strengt tatt ikke skyld i noe. Tord var ikke engang blitt drept.
Haavard kremtet. Nølte litt han også. – Du kan fortelle det til meg, Rebekka, sa han omsider. – Vi er av samme blod, du og jeg, jeg glemmer ikke det, vet du.
– Det er så vanskelig, så vondt … Tord …
Han skjønte ikke, så spørrende på henne.
Hun holdt hendene hardt knyttet, så ned, ville ikke møte blikket hans. Greide det ikke.
– Fortell nå. Stemmen var mild.
Hun hadde hørt ham slik før, hadde sett ham når han arbeidet med hestene og ungdyrene som skulle temmes. Allerede da hadde hun stusset over hvor annerledes han var, ikke som den strenge, harde husbonden, men mer som en kjærlig far, slik han snakket, lavt og rolig. Kanskje var det slik min egen far var, slik han ville vært mot meg om han hadde fått leve, tenkte hun plutselig. Tanken fikk henne til å bestemme seg. Hun rettet seg opp i ryggen, kremtet for å renske stemmen.
– Det skjedde noe oppe på Gaupli den dagen, sa hun stille. – Men ikke slik som Andreas har sagt. Tord prøvde å fare ille med meg. Og klarte det nesten.
Haavard kvapp til. Hun merket at han så på henne, selv om hun ikke møtte blikket hans.
– Ulf var ikke hjemme. Men det var ham jeg ville treffe. Så langt har Andreas rett.
– Og hva skjedde så? sa han.
– Da Tord vrengte av seg klærne, slo jeg ham med ildraken.
En blanding av sjokk, beundring og vantro var å lese i blikket til Haavard. – Du … slo ham med ildraken? Så han …
– Nei, nei, nei, det var ikke slik! Han ble rasende, og stormet mot meg. Men armene satt fast i busserullen. Og da han skled i fillerya …
– Det var da det skjedde, fullførte Haavard.
– Han falt og slo hodet i kanten på grua.
En liten tåre rant langs det ene kinnet. Det gjorde vondt og godt på samme tid. Det var vondt å tenke på det som hadde skjedd, men godt å få fortalt det, slik hun så lenge hadde ønsket å gjøre.
– Det var Tord som forgrep seg på Kristine. Han sa det selv, før han … Hun begynte å hulke ved tanken.
Haavard ble grå i ansiktet, spurte ikke om noe mer. Kanskje ville han ikke vite. Ikke nå. Ikke alt.
De ble sittende stille lenge.
Hun dristet seg omsider til å titte opp. Møtte blikket hans. Det var noe usigelig trist der.
Han kremtet. Hadde lagt de grove nevene på protokollen som lå på skrivepulten foran ham. Han plukket litt på trælene på fingrene. Tittet bort på henne igjen.
– Så da melder du meg til lensmannen? Hun så opp på ham med et ansikt grimet av tårer.
Haavard trakk pusten dypt og slapp den langsomt ut igjen med en lav lyd. – Rebekka. Jeg tror denne samtalen aldri har funnet sted. Tror du ikke det er det beste for alle? Du er tross alt av mitt eget blod, og Kristine … ja. Kristine, hun …
Rebekka kjente en underlig lettelse, så mye sterkere enn hun hadde regnet med. Først nå skjønte hun hvilken angst og usikkerhet hun hadde gått rundt og båret på de siste månedene. Tankene hun hadde tumlet med, sent og tidlig, uten å finne noen utvei. Hun lot tårene strømme fritt.
– Men hva skal vi gjøre med Andreas?
– Nei, Andreas. Han er fremdeles bare guttungen, han tror jeg ikke vi skal bekymre oss for. Hvis det virkelig er som du sier, og jeg tror deg, hvert eneste ord, skjønner han sikkert at det ikke har noe for seg å gå videre med denne løgnhistorien han har snekret i hop. Bare han får summet seg litt.
Selv var Rebekka på langt nær like sikker. Dette hatet hun hadde sett i øynene hans, etter at Jensine hadde prøvd å slå henne ned med stauren, lot seg nok ikke slukke så lett.
– Jeg går i hvert fall ikke videre med saken. Jeg skjønner at Andreas er sint på Ulf, og kanskje på deg og, selv om jeg ikke skjønner hvorfor. Kan du fortelle meg det også, Rebekka?
– Han fikk meg visst kjær på setra, hvisket hun. – Jeg tok ham ikke helt på alvor, jeg skjønte ikke … For meg var han bare en gutt. Det tok han seg visst veldig nær av. Han tror at Ulf og jeg, at vi … ja, du vet. Derfor hater han Ulf.
Haavard lo en bister latter. – Slik å forstå. Ja, det forklarer det meste. Det bruser visst hetere blod enn man skulle trodd i den unge drengen vår. Ja, det har jeg for så vidt allerede forstått. Med ett ble husbonden forlegen, og ørene hans ble røde. – Jaja, kremtet han.
Hun mente hun skjønte hva han tenkte på, ettersom han hadde funnet Andreas på stalloftet sammen med Jensine. Hun visste ikke hva hun skulle si.
– Jeg er så redd for Ulf, sa hun etter litt. – At han skal bli uskyldig anklaget for noe han ikke har gjort. Han ville bare hjelpe meg. Da han så meg … Etter at …
