Doktor Ås er raskt på pletten. – Maren? Hvor ligger hun? Det blinker i Ås’ brilleglass, og Günther merker lukten som henger ved ham. Det er den samme som er på legekontoret på Ullevål. Han hater denne lukten av sykehus. Han blir uvel og svimmel. – Hun ligger i stuen, svarer han kort og viser doktoren vei.

Brita og Leif går ut på kjøkkenet mens Ås undersøker Maren.

Günther har satt seg på huk ved sofaen. Han stryker og stryker over Marens hånd, huden hennes er kaldere enn vanlig.

– Kommer riene jevnlig?

Maren rister på hodet. – Nei, de gjør ikke det, sier hun. – Det er helt annerledes enn sist.

Ås trekker frem stetoskopet, og deretter knepper han opp blusen hennes.

Frykten er for stor til at hun merker det kalde stålet mot huden. Hun stirrer inn i Günthers øyne. – Dette går bra, ikke sant?

– Klart det går bra. Jeg har da aldri trodd noe annet. Stemmen hans lyder fremmed og rar. Ordene dirrer.

– Du, da, raringen min. Maren former munnen til et kyss. – Jeg elsker deg, hvisker hun, og Günther føler at det er rett før han selv begynner å grine når han oppdager tårene som henger i vippene hennes.

– Det er allerede stor åpning. Doktoren forsøker ikke engang å legge skjul på engstelsen. – Og vannet har gått?

– Ja, det gikk for en halvtime siden. Maren lukker øynene. Smerten i ryggen er grusom, men den største smerten ligger et sted inni henne. Hun prøver å holde den vonde tanken borte, men den trenger seg på. Det er nesten så hun setter pris på smerten når den kommer. Da glemmer hun alt annet for en liten stund. For tenk om det går galt? Tenk om det er noe galt med barnet?

Ås betrakter Marens forpinte ansiktsuttrykk, men sier ingenting. Bare skynder seg ut på kjøkkenet, hvor Brita har satt over kaffekjelen.

– Hvordan går det? Hun stirrer på ham med store øyne.

Han svarer ikke, men sier kort: – Sett over vann, og finn frem rene håndklær. Her kommer det til å gå fort.

Brita nikker stivt, men finner straks frem en stor kjele. Hun møter engstelig Leifs blikk idet doktoren forlater dem. — Det er fire uker for tidlig, stotrer hun.

Leif nikker. – Jeg visste ikke at det var så alvorlig med henne, sier han forsiktig. – Herregud, er du klar over hvordan det vil bli for Günther og ungene om hun skulle falle fra? Det siste hvisker han.

– Hysj. Brita prøver å svelge gråten, men det er ikke mulig å holde tilbake tårene. – Hun er redd, hun sa det til meg, og øynene hennes … Stemmen brister.

Leif går bort til Brita og legger en arm om henne. – Vi får ikke tenke det verste.

– Nei, det er galt overfor henne og Günther, men jeg har sett det på Günther helt siden han fikk vite at hun ventet barn. Han har vært livredd fra første stund.

Leif nikker samtidig som han klemmer henne godt inntil seg. – Det går nok bra, sier han stille. – Maren er sta. Det er ikke så lett å knekke henne.

– Nei. Brita stryker håndbaken under nesetippen. – Hun greier det nok.

Leif smiler forsiktig og nikker. – Ja, vi har jo ikke noe valg. Vi får bare inderlig håpe det beste.

Günther kjenner seg fullstendig hjelpeløs. Ås har ikke sagt noe på lenge. Han har lagt en saks og noen andre instrumenter på et håndkle.

Brita kommer inn med flere håndklær og legger dem på en stol.

– Jeg tror du skal sitte der du sitter. Doktoren sender Günther et blikk, og han nikker stivt tilbake.

– Maren burde ha nedkommet på sykehus, men det kan gå bra likevel. Er vi enige om det? Ås setter blikket i den ene etter den andre. Så sier han bestemt: – Brita, du hjelper meg her! Leif får gå ned i kårhuset og hente ungene! De kan ikke være der alene.

– Ja. Günther trekker et lettelsens sukk. Det føles inderlig godt at det er en annen som har overtatt styringen.

Brita går inn til Leif og gir beskjed, og straks er han på vei ut. – De kan sove i sengen vår. Jeg tror ikke det blir stort med søvn på oss i natt. Brita er så tykk i halsen at hun har vanskelig for å snakke.

Da lyder et skrik fra stuen som får hårene til å reise seg hos dem alle.

Til toppen