Ragnhild lå på alle fire og sorterte bøkene i hyllen under vinduet i klasserommet. Hun hadde akkurat sluppet ut guttene til siste friminutt før det var Willassens tur til å overta. Vinduet sto åpent, og slapp inn frisk og kjølig vårluft.

Det var utrolig at hun snart hadde vært på Tangholmen i et helt år. Vinteren med sine iskalde vinder og frosne netter som hun hadde vært så redd for, hadde hun overlevd. Den hadde til og med gått fort.

Ragnhild spisset ører da hun hørte en stemme utenfor vinduet. Det var en mannsstemme. Var Isak tilbake? Hun merket at hun likte mindre og mindre at Turids ektemann lusket rundt på skolen. Men nei, det var ikke Isak. For ikke å avsløre sin tilstedeværelse ble hun stående bak den ene gardinen og lytte gjennom det halvåpne vinduet.

«Gutter, nå må dere hjelpe meg, vil dere gjøre det? Fortell meg nå, jobber det noen damer her på skolen?»

Det var da et merkelig spørsmål, tenkte hun, og lyttet intenst da mannen la til noe mer som hun ikke greide å snappe opp. Hva i all verden var det han var ute etter?

Guttene lo til svar. «Flere, faktisk! Men frøken Eriksen vil sikkert kjøpe. Hun er den mest jålete av damene her.»

Jaså ja, så det syntes de! Ragnhild hevet et øyenbryn. Hun var da aldeles ikke jålete. Men samtalen utenfor gjorde henne mildt sagt nysgjerrig på hvem det var guttene snakket med. Det måtte være en selger. Da gjaldt det å gi seg til kjenne og få ham av gårde, før han rakk å snakke guttene trill rundt og lure dem til å bruke sine surt opptjente lommepenger på noe annet spennende han greide å trylle frem fra salgskofferten sin.

Hun tok et steg til side, åpnet vinduet helt og satte blikket i den fremmede mannen på tunet. Til hennes overraskelse var det en ung og nokså tiltalende, mørkhåret mann som stirret tilbake. Han sprakk straks opp i et smil.

«Frøken Eriksen, formoder jeg? Hadde det vært mulig å få veksle et par ord med Dem denne vakre aprildagen?»

Guttene trakk mot en mørk bil som var parkert et stykke unna for å beundre skjønnheten.

Ragnhild forsøkte å sende ham et avmålt blikk i retur, som for å fortelle ham at ethvert forsøk på å sjarmere henne ville være nytteløst, men det var vanskeligere enn hun hadde trodd. De mørke øynene glitret på en usedvanlig måte, og han var dessuten så ung. Stakkars, hun kunne ikke avfeie ham like kontant som hun pleide å gjøre med disse skruppelløse leksikonselgerne. Dette var kanskje hans første oppdrag.

«Hva er det De selger, da?» sa hun med et imøtekommende smil og hvilte albuene i vinduskarmen. Kanskje skulle hun ikke være så snar med å avfeie ham. Ut fra det hun hadde overhørt, måtte det være et eller annet for damer han hadde i kofferten sin, og det kunne være interessant å kikke nærmere på.

Utvalget av forretninger på Tangholmen var jo temmelig skralt, og det var ikke så mye bedre i Lillevik. Kanskje det kunne være en fin anledning til å kjøpe seg en ny leppestift i en frisk farge til våren – eller nye hårruller?

Til toppen