– Å, herregud, Levion … Sørine hvisket navnet hans. Hun så ham vingle av gårde på sykkelen nedover skråningen i eplegården etter at Marina hadde dyttet hardt til ham. Beina hans pekte rett ut mens pedalene snurret fortere og fortere. Han ville ikke klare å sette føttene på dem for å kunne bremse. Uvilkårlig la hun hendene over munnen og jamret. Levion ville ikke klare å styre unna alle trærne. Og snart skjedde det hun fryktet; forhjulet traff nærmeste tre. Han ble slynget i en stor bue i luften og falt ned som en tung stein. Kristian hadde satt på sprang allerede før Levion rakk å lande. Ranveig sto uviss et øyeblikk, men så fulgte hun etter ham. Sørine var så sjokkert at hun ikke visste om hun skulle bli stående eller springe bort til Levion. Da hun så at han rørte på seg, forsto hun at han ikke var svimeslått. Skadet var han nok, men Kristian og Ranveig fikk ta seg av ham. Lensmannen hadde steget ned fra kuskesetet, og hun hadde ikke annet valg enn å prate med ham. Kristian ville nok kontakte doktoren, om han burde tilkalles. – Jøsses, jeg trodde veltepettere var avleggs, flirte lensmannen. – Det var litt av en sikksakktur den godeste Levion bega seg ut på. – Det var høyst ufrivillig, svarte Sørine stramt. Hun likte ikke at han moret seg på stebrorens bekostning, men så husket hun at lensmannen ikke hadde sett at Marina hadde dyttet til ham. Likevel likte hun ikke mennesker som var skadefro. – Er det noe De vil fortelle oss, herr Furuli? Crispin holdt hodet vendt mot eplegården, men kastet raske blikk på ham. – Tja, det er det … Sørine undret seg over nølingen. Var det tilfeldig at han kom samtidig med Marina, eller var det en sammenheng? Hadde Levion gjort noe galt, som de begge hadde reagert på? I så fall burde han ha arrestert Levion, men det var vanskelig nå som han lå skadet nedi skråningen. Hva om sykkelen ikke var kjøpt, men stjålet? Men det kunne vel ikke Marina vite noe om, og ville det gjort henne så sint? Flere spørsmål surret i hodet til Sørine. – Jeg tror kanskje vi bør snakke sammen under tre par øyne, svarte lensmannen og kastet diskré blikk på alle som sto rundt dem. – Vi tar en kaffekopp på kjøkkenet.

Til toppen