Herr Skårmo var hjemme, og Elen gikk rett på sak. Hun fortalte om de reisende som fremdeles ikke var ankommet og om Sigmunds brev til havnesjefen i Stockholm, men at de ikke hadde fått så mye som et ord til svar.– Det er da ikke underlig, kom det saklig fra lensmannen. – Så mange som er ute og reiser i våre dager, så mottar antagelig havnesjefen dusinvis med henvendelser fra pårørende.
– Tror De det?
– Ja, det vil jeg anta.
– De skulle vært her for lengst. Er det ikke noe vi kan gjøre?
Han slo ut med armene og så beklagende på henne. – Dere kan selvsagt sende et notat til flere havner i Sverige, for hvem vet hvor de kan ha gått i land.
Elen stønnet av fortvilelse. Det var det samme som Sigmund hadde sagt. – Men det må da være noe vi kan gjøre? ba hun tynt og merket seg lensmannens oppgitte blikk.
– Fru Elen, sa han og sukket oppgitt, – De vet jo ikke engang hva skuta het.
– Nei, men jeg vet kapteinens navn.
– Ja, og det noterte dere i brevet til havnefogden, etter som jeg forsto.
– Ja.
– Det er ikke mye å gå etter, kom det lavt fra ham.
– De kunne ikke sende drengen, da?
– Til Stockholm? Øyenbrynene hans løftet seg i forbauselse.
– Ja, så kunne han spørre havnefogden, bryggearbeidere og andre som kommer i hans vei.
– Med all respekt, fru Elen, så …
Hun skjøt hånden frem og klemte den hardt om håndleddet hans. – Det gjelder Vesle-Anna, hvisket hun og så bedende på ham. – Veras datter … Hun lot det henge i luften mens hun stirret intenst på ham. – Skylder De henne ikke det? Skylder De ikke Vera å gjøre dette for Vesle-Anna?
Han nappet hånden til seg og gned der hun hadde holdt fast. Det bevret i munnvikene hans, som om han var på nippet til å si både det ene og det andre.
– Og hvordan skulle jeg forklare at jeg sender drengen på et slikt oppdrag? mumlet han.
Hun holdt pusten. Vurderte han å gjøre det?
– Jeg er viss på at De finner en løsning på det, sa hun lavt. – Vær så snill, herr Skårmo, send lensmannsdrengen av sted for å lete.
Hun så forhåpningsfullt på ham. Hvis han gjorde dette, ville hun være ham evig takknemlig. – Jeg tar med meg det jeg vet i graven, herr Skårmo, sa hun lavt. – På tro og ære lover jeg Dem at om De hjelper meg nå, vil jeg aldri noensinne røpe det jeg vet.
Han bleknet. Hun skulle likt å vite hva han tenkte. Kanskje han funderte på å kaste henne på hodet ut, for det var vågalt å bringe det frem i lyset.
– Stockholm, mumlet han oppgitt og sank ned bak skrivebordet. – Han trenger en beskrivelse.
Lensmannen skjøv penn og papir mot henne. Forvirret gløttet hun på ham.
– Beskrivelse? Mener lensmannen av Stockholm? Jeg har aldri vært der, så …
– Av de savnede. Han lød irritert, og hun sa ikke mer, men grep pennen, dyppet den i blekket og skrev Thorines fulle navn, samt navnene til Øydis, Vesle-Anna og James. Hun så på de fire navnene. Det var ikke mye å gå etter. Navn sa så lite. Om drengen passerte Øydis med Vesle-Anna på armen, hvordan skulle han kunne forstå at det var dem? Hun bøyde seg på nytt over arket og noterte en utførlig beskrivelse av de fire. Thorine; skarp nese, manglende fortenner, rødt til grålig hår, normal høyde, mager. Øydis …
Hun så for seg ungpiken med det pistrete håret og de fargeløse øynene. Øydis var dyster, hun smilte sjelden. Hadde Øydis noen gang ledd? Et vemod kom over Elen, og hun bet tennene sammen, men blikket var allerede uklart, og hun var nær ved å briste i gråt. Helt uventet kjente hun lensmannens tunge hånd over sin. Han så alvorlig på henne.
– Jeg skal be drengen om å lete nøye, sa han lavt, og hun tørket fort bort det våte i øyekroken. Sakte skjøv hun arket mot ham og gransket ham da han leste det hun hadde skrevet.
– Er hun allerede blitt tre år, mumlet han, og Elen nikket bekreftende. Hun nistirret på lensmannen nå, for snart kom han til det som hun knapt hadde våget å skrive.
Han gløttet forferdet opp på henne, deretter ned igjen på arket. Antagelig leste han det på nytt for å forsikre seg om at han hadde sett riktig.
– Har Øydis et barn som er av …
Han gapte, og hun forsto med ett hvor viktig det var. Guttungen kunne bli den viktigste brikken i søket, det sikreste kortet, for selvfølgelig ville folk huske om de hadde sett et barn med indianske trekk.
Til toppen