Gamle skygger (Heftet)

Serie: Rosemalt 23

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Rosemalt
Serienummer: 23
ISBN/EAN: 9788202503222
Kategori: Romanserier
Omtale Gamle skygger

Ingas ondskap brer om seg og rammer flere på Lie. Rebekka fortæres av svartsyke, samtidig som ansvaret for gården hviler tungt på henne nå som Tharald begynner å bli skrøpelig, og Ulf ofte er ute på handelsreise.

Jeg er allerede syk, tenkte hun. Svartsyken brenner i meg hver gang jeg ser på husbonden
min. Live må bort. Hvis hun ikke er borte til sommeren, blir jeg med på setra. Og hvis hun fremdeles er her når jeg kommer tilbake, reiser jeg fra gården. 
Valget er Ulfs, tenkte hun bittert.

Til toppen

Andre utgaver

Gamle skygger
Bokmål Ebok 2016

Flere bøker av Annikki Øvergård:

Utdrag

Det var så opplagt at det var Ulf som var faren. Rebekka kunne ikke fatte hvorfor hun ikke hadde sett det med en gang. Han hadde det samme mørke håret, de samme øynene. Måten han tedde seg med kroppen. Litt mer keitete. Yngre, selvsagt. Og uten noe arr. Ellers kunne det vært Ulf. Han var så lik at det vekket minner i henne om de første møtene med husmannssønnen fra Gaupli. 
Hun ble både svimmel og kvalm. 
– Det var min skyld, sa Live. – Jeg som trådte feil. Du skal ikke laste Ulf for det som skjedde den gangen. Han tenkte mest på deg. Men jeg var så ensom, så ung, og savnet en slik som … Og han, jeg vet ikke, men han tenkte kanskje at han aldri kunne reise tilbake til deg. Han var jo dømt for … Småbrukerkona svaiet, og måtte sette seg. Sønnen, som sto ved siden av henne, så bekymret på moren. La hånden forsiktig på skulderen hennes.
– Mor, er du syk?
– Nei …
Rebekka orket ikke å se på ham, ville helst snu seg vekk og styrte ut av kjøkkenet. Kanskje hadde hun ikke villet se det med det samme, villet fortrenge det. Fornekte at det dukket opp flere gamle skygger fra fortiden. For Ulf hadde aldri snakket om tiden i Tufsingdalen, der han hadde bodd en halv vinter og en hel sommer, hos halvsøsteren til denne Borghild. Men hun visste at han i perioder hadde vært alene med Live, mens ektemaken var ute på lasskjøring.
Hadde hun tenkt tanken alt den gangen, da hun hadde fått vite at de to hadde vært alene? Da hun så at Live gikk svanger med et barn som måtte ha blitt unnfanget mens Ulf bodde hos henne?
Kanskje hadde tanken vært der, som en sped liten spire av ugress som ville trenge seg opp og frem. Men hun hadde tråkket spiren ned, ikke latt seg overvelde av svartsyke. Ikke for noe hun ikke visste hvordan hadde vært. Ulf hadde vært på rømmen. Live og Bernhard hadde likevel tatt imot ham. Latt ham bo der, med fare for å bli straffet for å huse en rømling. Han hadde arbeidet for kosten og en seng. Før han hadde dratt videre. Til den svenske kvinnen, som han også hadde besvangret. Og som han hadde tatt til ekte.
Hvilke andre hemmeligheter hadde Ulf for henne? Fra tiden han hadde vært på rømmen. Var det flere skygger som lå gjemt der? Som kanskje var enda mørkere enn de som var kommet til syne i møte med denne unggutten?
Og nå, som Ulf var ute og reiste dager og uker i strekk. Hun visste ikke engang hvor han var når han kjørte. Langt mindre hvem han møtte. Hvor han bodde … hvor han sov.
Sov han sammen med noen nå også, når han var ute på farten? En fast en? Eller tilfeldige kvinner han traff på ulike steder?
Hun ville ikke tenke tanken, men den ville opp og frem i lyset, ta makten over henne. Gjøre henne syk, svartsyk helt inn i margen.
Hun måtte forsøke å ta seg sammen. Kunne ikke la seg overmanne av følelsene, ikke nå.
Sigrid og en av innejentene småpratet borte ved kjøkkenbenken, men kastet lange blikk i retning av de to som satt ved kjøkkenbordet. De har skjønt det, kanskje hørt oss, tenkte hun. De vet at unggutten er sønn av Ulf. Det vil være ute over hele bygda før vi får sukk for oss. 
Sigrid ville kanskje ikke si noe. Eller jo, hun ville nok fortelle det videre hun også, til Jon i det minste. Og innejenta ville ikke greie å holde tett, om hun aldri så mye lovet det. De ville sladre sammen, på kammersene de delte ovenpå, etter å ha lagt seg. I løpet av et par dager ville hele bygda vite. 
– Jeg ville bare høre om Ulf kunne ha mulighet til å hjelpe oss, sa Live lavt. – Aleksander er sønnen hans. Du ser det vel, du også, Rebekka? 
Live smilte blekt og rørte så vidt ved sønnen.
Rebekka nølte. 
– Dere får bli boende her til han kommer hjem. Det kan ta noen dager.
Om hun aldri så mye mislikte det som hadde skjedd, kunne hun ikke være bekjent av å sende dem på dør, ut i kulden. De hadde knapt noe med seg, ikke stort mer enn det de sto og gikk i, og hadde sikkert ikke spist ordentlig hele dagen, kanskje ikke på mange dager. Gutten smøg til seg en ny kake fra fatet med julebakst, så hun.
Det ville ikke gjøre det lettere om hun sendte dem vekk. For det vonde hun følte var ikke mot de to forkomne som satt overfor henne ved kjøkkenbordet. Det vonde hun følte var skuffelsen, sviket som Ulf hadde begått og holdt skjult for henne. Og kanskje var det heller ikke det som gjorde vondest. For det var tanken på om han kanskje svek henne igjen, som brant sterkest i henne.

Til toppen

Bøker i serien