Nettene mørkner (Heftet)

Serie: Skyggespill 5

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Skyggespill
Serienummer: 5
ISBN/EAN: 9788202538705
Kategori: Romanserier
Omtale Nettene mørkner

Inger Marie oppsøker sin ukjente tante, og møtet gjør dypt inntrykk på dem begge. Det skal vise seg at Mia har flere overraskelser på lager.
På Alstadhov er stemningen trykket. Per Berg Olsens liv er i fare, og i tillegg tar Inger Marie uhørte sjanser. Tredje juledag kjøres kanefart, tradisjonen tro, men heller ikke den er uten komplikasjoner.
Når Inger Marie minst venter det, får et uventet møte lidenskapen til å flamme opp på ny.


– Dette er min niese, Ingmar, Jonas.
Ingmar? Heter hun virkelig det? Han lo, øynene danset. – God aften, Ingmar.
– God aften, herr Holt. Hun kremtet. – Jeg heter egentlig Inger Marie.
– Så De er altså ikke en mann i forkledning?
– Jeg tror da ikke det. Hun snakket litt utydelig, men det skyldtes at tungen hang fast i ganen.

Til toppen

Andre utgaver

Nettene mørkner
Bokmål Ebok 2017

Flere bøker av Eva J. Stensrud:

Utdrag

Anders og Sisken satt i den mørke kafeen og stirret på hverandre. Anders lette etter de riktige ordene, men fant dem ikke.

– Du kjenner meg ikke, sa Sisken rolig. – Det kan hende det ikke går, men vi må i alle fall bli kjent, sånn at jeg får en sjanse. Du likte at jeg kysset deg, det kommer du ikke bort fra.

Anders slo ut med hendene. – Du er god til å kysse, sa han matt. – Du hadde åpenbart gjort det før.

– Så klart. Jeg har kysset ganske mange. Og alle har sagt det samme.

Han hadde nok forstått at hun følte noe for ham, men hun overrumplet ham ved å være så direkte. – Sisken, jeg …

– Du vet ikke hva du skal si, jeg skjønner det. Hun var alvorlig nå, for en gangs skyld. – Jeg lover at jeg ikke skal plage deg. Alt jeg ber om, er at du gir meg en mulighet.

Hun hadde snudd rollene på hodet – det gikk opp for ham at han kunne ha sagt det samme til Lea. Dersom en mann hadde ytret disse ordene til en kvinne, ville ingen ha leet på et øyelokk. Hun var modig, dette merkelige vesenet som satt og så på ham med de lysende katteøynene sine.

– Jeg er ikke sikker på om jeg er verdt det, Sisken.

– Nei, sannsynligvis er du ikke det. Hun sukket. – Men det er ikke det vi snakker om. Forelskelse har ingenting med verdi å gjøre. Den er bare noe som skjer med et menneske. Jeg må for øvrig fortelle deg at dette er første gangen for meg. Jeg har ikke skjønt hva forelskelse er før nå.

– Jeg syntes du sa …

– Det med kyssingen? Hun smilte skjevt. – Du trenger ikke å være forelsket i noen for å kysse dem! Faktisk trenger man heller ikke være forelsket for å …

– Jeg skjønner hva du mener, avbrøt han henne. – Jeg er på sett og vis beæret over det du har fortalt meg, men samtidig … Han så på henne. – Du har vært ærlig mot meg, så jeg må være ærlig mot deg også. Jeg vet ikke om forelskelsen i Lea vil gå over. Selv ikke om du skulle ha rett i det du sier, at det er Viktor hun vil ha. Jeg vil ikke gi deg falske forhåpninger.

Det lød så selvhøytidelig og pompøst når han sa det slik, men han visste ikke hvordan han ellers skulle ordlegge seg. Det han derimot ikke sa, var at han ikke så på Sisken som noe kjæresteemne.

Men Sisken nikket bare. – Jeg tenkte meg det. Fint at du sa det. At du er ærlig.

Han strakte seg frem og tok hånden hennes i sin. Huden hennes var varm og tørr, og han oppdaget at hun hadde træler i håndflaten. Av en eller annen grunn gjorde det ham rørt. Han snudde den lubne hånden hennes og klemte den. – Jeg vil gjerne være din venn, Sisken, sa han lavt. – Jeg kan ikke love noe annet. Er du fornøyd med det?

– Enn så lenge. Den gamle Sisken var tilbake nå. Hun smilte skjevt, øynene danset. – Skal vi ta en kopp oppvaskvann til?

 

Til tross for betroelsene hennes føltes det ikke trykkende å sitte sammen med henne. Selv om samtalen om Lea og Viktor hadde gjort ham nedstemt, hadde ikke opplysningene kommet som noen overraskelse. Han var jo ikke blind heller. Han så på Sisken og kjente en beundring som nesten grenset til ærefrykt. For et merkelig menneske hun var. I det ene øyeblikket la hun hjertet sitt åpent for ham, i det neste slurpet hun ufortrødent i seg av byens tynneste og mest smakløse kakao.

Hun hadde tatt seg av fire brødre siden hun var tolv år gammel. Hun hadde stelt for moren til hun døde, hadde holdt hjemmet sammen til guttene var store nok til å klare seg selv, hadde gjort solide arbeidsfolk av det som kunne ha blitt rotløse pøbler. Et slikt menneske fortjente virkelig å bli elsket. Men hun hadde sagt det selv; følelser var vanskelige å styre.

Han så det smale, vakre ansiktet til Lea foran seg, de bunnløse øynene, det sorte, blanke håret. Han husket følelsen av å holde den kjølige hånden i sin, begjæret og den overveldende trangen til å smelte sammen med henne og gjøre henne til sin. Han aktet ikke å gi opp ennå. Ikke før hun så ham inn i øynene og sa at det var Viktor hun ville ha.

Han sukket og strøk seg over øynene. Hodepinen var i ferd med å vende tilbake, tabletten virket ikke lenger. – Skal vi gå?

Hun nikket, reiste seg og grep kåpen sin. Enhver annen jente ville ha spurt om han var sikker på at det var greit at hun overnattet, eller i det minste forvisset seg om at husverten hans ville godta det, men ikke Sisken.

– Ingmar har vel fortalt deg om det som skjedde på Bellevue? spurte Sisken idet de kom ut på fortauet igjen. – Detaljene, mener jeg?

– Jeg har fått med meg det meste, ja. Nok til å forstå at dere aldri burde ha gått dit. Visste dere ikke at tyskere og norske nazister har det med å dra dit?

– Og hva så? Skulle de ha enerett på et godt dansested? Er det slik det skal bli? At gode nordmenn sitter hjemme og mugner, mens okkupanter og medløpere er ute og har det moro? Ikke pokker om jeg vil finne meg i slikt!

Hun hadde rett i det, selvfølgelig. – På den annen side kunne det kanskje virke som om dere ønsket kontakt med dem, i og med at dere gikk dit, anførte han, men fikk et fnys til svar.

– Det som skjedde, skulle vel være bevis på det motsatte. Du kan jo spørre fetteren din, han var der.

– Jeg hørte at han kjørte dere hjem, ja. Du vet vel at han også tilhører NS-leiren?

– Vi trengte hjelp, og i nøden spiser fanden fluer. Du kan ta det med ro, jeg har ingen planer om å besøke Bellevue igjen. Jeg vet ikke engang om de har reparert lokalet etter tyskernes herjinger. De lot det gå ut over inventaret da ingen ville danse med dem. Hun smilte skjevt. – Jeg oppnådde da noe, Anders!

 

Snøen knirket tørt under fotsålene deres mens de spaserte nedover gaten. Anders holdt på å spørre henne om hun ikke var kald på føttene i de sprukne støvlene, men tok seg i det. Han så ned på henne. – Jeg håper du liker hunder?

– Selvsagt gjør jeg det. Har du bikkje?

Han fortalte henne om Billie. – Jeg regner med at hun ikke angriper deg når du er sammen med meg.

Hun lo. – Jeg er kanskje ikke uimotståelig for menn, men jeg har i det minste dyretekke. Da jeg vokste opp, hendte det at vi fikk besøk av rotter. Jeg temmet en og lærte den å hoppe hinder.

– Fikk den nytte av lærdommen?

– Ikke så lenge. Far oppdaget den og gjorde kort prosess. Hun sukket. – Jeg var glad i det dyret. Han het Baltus. Rotter er morsomme, intelligente vesener.

– Jeg vet det. Vi har flere av dem på sykehuslaboratoriet. Hvite rotter, ikke Rattus Norvegicus. Hvis du vil, kan du få en.

– Mener du det?

Han nikket. – Jeg skal smugle med meg en når jeg kommer oppover til jul. Hann eller hunn?

– Hann.

– Her er huset.

Snøen hadde lagt seg på skulpturene i hagen, og Sisken slapp taket i armen hans og begynte å gå rundt mellom trærne. Månen var fremme og kastet et blekt lys over de røde krøllene som stakk ut under strikkeluen. Hun brydde seg åpenbart ikke om at fuktigheten fra snøen trakk inn i det dårlige fottøyet.

– Skal vi gå inn? spurte Anders til slutt. – Aksel er hjemme, ser jeg, jeg er nødt til å spørre om det er greit at du sover over.

Til toppen

Bøker i serien