Rebekka finner seg godt til rette på vårsetra sammen med Margot, men uhyggen brer seg da en slagbjørn begynner å luske rundt veggene. Da Bertha blir syk, hentes Rebekka hjem til gården for å hjelpe til under onna. Hun er på markslått sammen med Ulf, og merker at hun har fått sterke følelser for ham – men så kommer det brev fra Amerika.

– Jeg er bare glad for å kunne hjelpe. Jeg passer på deg, vet du. Ulf nølte litt. – Det gjør så godt å være sammen med deg, Rebekka.
Hun kjente at hun ble tørr i munnen, og hjertet hamret og hamret. Han var så nær, så virkelig. Kysser han meg nå, så makter jeg ikke stå imot, tenkte hun i et blaff.

UTDRAG FRA BOKEN:
Det mørke smierommet var fylt av angst.
Tord løftet Rebekka over den høye dørstokken og dyttet henne foran seg, før han selv kom skrittende etter.
Luktene som slo imot henne var intenst sterke. Mørket var tett, og øynene hennes, som kom fra den solfylte forsommerdagen, trengte tid til å venne seg til mørket. Det luktet av kull og sot og jern, og av noe annet, skarpere, kanskje lukten av hennes egen angst. Hun kunne skimte at det glødet i essen som var bygd opp borte i det ene hjørnet.
Hun tok et par vaklende skritt. Fortsatt uten helt å kunne se. Tord var bak henne, skygget for døråpningen og hindret lyset å slippe inn. Hun forsøkte å føle seg frem, men unngikk likevel ikke at beinet støtte mot noe midt i rommet.
Hånden hennes famlet over metall. Det måtte være ambolten, der jernet ble formet og smidd. Kanskje lå det en hammer der, noe hun kunne forsvare seg med. Hånden famlet videre, men fant ikke noe hun kunne gripe og løfte, det var bare den store, tunge ambolten som ikke var til å rikke.
Hun smøg seg rundt, merket at Tord kom etter. Han tok et lite skritt til side for døren slik at noe av dagslyset slapp inn.
– Hva er det du vil meg? Hun forsøkte å gjøre stemmen sint og streng, men kunne ikke skjule at gråten lå på lur.
Han svarte ikke. Hun så bare omrisset av den svære kroppen og det store, litt firkantete hodet, mot lyset fra døren.
Hun hikstet til ved tanken på Ulf, som Tord hadde slått og dyttet og sparket så stygt. Også Ulf var redd for faren, det begynte å gå opp for henne nå. Så redd at han kanskje ikke ville våge å følge etter inn i smia. Selv om han måtte skjønne hva faren var i ferd med å gjøre.
Tord var på vei mot ambolten.
– La meg gå! skrek hun, og merket hvordan raseriet tok over for skrekken.
Han lo en kort, hoggende latter. – Ta det med ro! Jeg skal bare klemme litt på tausa. Fortsette der jeg slapp.
– Nei!
Hun tok tre raske skritt rundt ambolten, forsøkte å smette ut av det trange rommet. I et langt klyv var han tilbake og sperret utgangen. Han kunne ha grepet fatt i henne der og da, men lot det være. På nytt lo han den korte, hoggende latteren.
– La meg være! Du vet at jeg ikke vil. Du har ingen rett til å ta på meg.
– Vi liker villkatter, vi Gaupli-kara, peste han. – Liker noen som slåss imot, slik at vi kan vise at vi er mannfolk.
– Det er ikke sant. Ulf er ikke slik.
– Ha! Reivungen er en svekling. Det har han alltid vært. Har det vel etter den skrøpelige mora.
– Du er ond. Ond! Hun skrek det ut mot ham nå.
Hun kunne ikke se øynene hans, eller ansiktstrekkene. Likevel sanset hun at det skjedde noe med ham, som om det gikk en rykning gjennom den store kroppen. Han tok et langt skritt forover og grep etter henne. Men denne gangen var hun raskere, hun trakk seg unna slik at hendene hans famlet i løse luften.
De danset som to kjempende rundt ambolten som sto midt i det vesle rommet. Men det var en ujevn dans. Hun skjønte at snart ville han få tak i henne, og da ville hun være fortapt.
Hvorfor kommer ikke Ulf, tenkte hun igjen. Han måtte komme og redde henne fra faren, slik han hadde reddet henne så mange ganger før.
Men han kom ikke, Ulf.
I stedet skjedde det som måtte skje. Tord gjorde et nytt utfall, og den store smedhånden låste seg rundt overarmen hennes med et jerngrep.
– Slipp meg, din djevel! Hun slo etter ham med den ledige armen, ville sette neglene i det forhatte, sotete ansiktet, kjente hvordan hatet boblet opp og ga henne nye krefter.
Igjen hørte hun den hoggende latteren, som gikk over til grynting, som fra et dyr. Han fanget den kavende armen og låste henne fast. Hun kunne kjenne lukten av ham nå. Det råtne som kom fra den halvåpne munnen, og noe ubestemmelig, vammelt, søtlig fra den svære møkkete kroppen. Hun måtte svelge, kvalmen kom som kastet på henne.
– Nei! skrek hun igjen, høyere nå.
I et glimt fant en lysstrime fra døren veien til øynene hans. Det hun så fikk det til å gå kaldt gjennom henne. Det var noe rått og grusomt der, som hun aldri hadde sett hos noe levende menneske.
Han var kommet rundt ambolten og holdt henne fast i begge overarmene. Hun forsøkte å sparke etter ham, men fikk ingen kraft. Stakken var i veien.
Han skiftet grep og tok rundt den ene underarmen hennes, førte hendene sammen. Den svære, sotete hånden la seg lett rundt begge håndleddene, låste henne fast, som var hun bundet med en kjetting. Hun kjempet imot, men kreftene var langt fra å strekke til, selv om hun var sterk.
Han slikket seg rundt munnen. Det rant brun tobakk fra den ene munnviken og den råtne lukten fra ånden hans slo inn over henne på nytt.
Så dyttet han henne videre innover i mørket, til hun støtte mot noe og falt bakover uten å kunne ta seg for. Det knaste i en sekk med kull.
Hun ble liggende på ryggen, kunne kjenne de harde kullbitene gjennom den grove strien i sekken hun lå på.
Han rykket armene hennes brått til side, slik at hun ble liggende vridd i en smertefull stilling.
– Nei! skrek hun. Tårene spratt nå, av smerte, angst og fornedrelse.
Han pustet enda tyngre og la en stor hånd på det ene brystet. Lot hånden omslutte det og klemte til.
– Nei! Nei!
Ropet kom med en slik styrke at han kvapp til, tok hånden vekk fra henne og snudde hodet halvveis mot døren og lyttet. Så vendte han seg mot henne igjen. Ansiktet var atter i mørke, hun kunne ikke lenger se øynene hans. Han løftet den frie hånden og holdt den truende over henne.