Med bankende hjerte gikk de nedover trappen. På hvert trinn stanset Yngvil og lyttet. Når hun ikke hørte noe, ga hun tegn til Agnete om å følge etter. Da de var nede, grep hun en ildrake fra peissettet som sto ved ovnen i gangen. Når kulden krøp gjennom huset på hustrige dager, pleide Erika å fyre opp i den. Ilden spredte behagelig varme ut i gangen, som ofte var det kjøligste stedet i hele huset, siden hoveddøren ble åpnet og lukket flere

ganger daglig.

– Jeg tør ikke …, jamret Agnete. – Kanskje vi skal vekke Ester …?

– Hva kan hun utrette? Hun er gammel og skrøpelig. La oss skåne henne for dette!

Agnete behersket seg og smøg seg tett etter Yngvil.

Yngvil holdt så hardt rundt ildraken at knokene hvitnet. De snek seg sidelengs gjennom gangen, hele tiden på vakt og med pulsen drønnende i ørene. Avventende stanset Yngvil ved skapet i flukt med trappen. Der ble skurekost, vaskefiller og bøtter til rengjøringen oppbevart.

– Tør du å se etter? Agnete pekte mot døren til kottet.

– Jeg tviler på at de har gjemt seg der, hvisket Yngvil tilbake, – men vi kan ikke overse et eneste gjemmested!

Agnete åpnet døren med et rykk.

Hastig stakk Yngvil ildraken inn og fektet

rundt, men det klang bare i bøttene. Hun smekket

døren fort igjen, lente seg tett mot veggen og

ventet. – Kom hit, Agnete, ba hun forskremt, – de

kan ha hørt bråket fra bøttene!

Søstrene sto urørlig en stund.

– Jeg tror ikke de er i huset lenger, pustet Agnete

anspent. – De har sikkert sprunget av gårde for

lengst!

– Du har rett, sukket Yngvil lettet. – Vi går inn på kjøkkenet.

Der var det helt stille. Bare gårdskatten skottet dovent opp. Den gjespet og strakte seg i kurven sin, men falt snart til ro.

Yngvil la ildraken fra seg på langbordet, støttet seg på bordplaten med begge hender og bøyde nakken. – Takk og lov, takk og lov, gjentok hun, – de er ikke her lenger.

Agnete kniste, slik hun hadde for vane etter å ha vært ordentlig redd. – Vi er ikke riktig kloke! Hva ville vi hatt å stille opp med mot to voksne karer?

– Det var ubetenksomt av oss, ja, erkjente Yngvil mens siste rest av frykt sitret i mellomgulvet. Hun trakk Agnete inntil seg og ga henne en klem.

Agnete trakk seg keitete tilbake, men det var tydelig at hun satte pris på berøringen.

– Det er trygt i huset – kom, så går vi og legger oss igjen.

– Kan jeg få sove i din seng?

– Naturligvis, lo Yngvil.

De gikk ut av kjøkkenet og gjennom dagligstuen.

– Hysj! Det kommer noen, hvisket Yngvil skrekkslagen. Som på et avtalt tegn stanset begge to og stirret forskrekket på hverandre.

Agnete gispet og trakk pusten dypt for å ikke puste tungt.

– Skynd deg, Agnete, gjem deg bak etasjeovnen i finstuen! Stå der til …

– Hva med deg? Agnete var stiv av redsel.

– Ikke bry deg om meg. Yngvil ville dytte henne bort til gjemmestedet, men begge ble stående som stivnet på dørstokken og lytte til lyden av tassende føtter. Hårene reiste seg i nakken. De holdt pusten av redsel.

Til toppen