| Forfatter: | Lukritzia Loven |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2023 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Søstre |
| Serienummer: | 5 |
| ISBN/EAN: | 9788202777951 |
| Kategori: | Romanserier |
Omtale Skrømt
Et sted langs Sognefjorden, 1347
Astrids nyfødte sønn skal bæres frem til dåpen, og Live får det ærefulle oppdraget å være gudmor til den lille. Men omstendighetene rundt barnets tilblivelse går ikke upåaktet hen.
Eirill får tatt i bruk det hun har lært av Gygri da Sverre har et uhell med øksen, og på Stuphedla foregår det både merkelige og skremmende ting. Er det Vigleik som går igjen?
– Om det ikke er spor, la Tideke til, – frykter jeg at vi har en gjenganger på gården. Vi hørte alle at det banket på.
Selv i det halvmørke rommet og gjennom slørete, tårevåte øyne så Live at Sverre krympet seg og ble blek i ansiktet.
– Nådige Herre, hvisket Åsa. – Hvem skulle hjemsøke oss?
– Jeg vet ikke, svarte Nikulas og satte øksen tilbake ved grua. – Men jeg tror vi skal be Jaran male tjærekors over alle dørene på gården i morgen for å være sikre.
Flere bøker av Lukritzia Loven:
Utdrag
Live sov ikke godt den natten. Hun ble liggende og kaste seg fra side til side og glemte til tider at Signe lå ved siden av henne. Flere ganger holdt hun på å rulle over den vesle jenta, men Signe bare sukket, vred litt på seg og sov videre.
Alle hadde spurt henne hva som hadde skremt henne sånn opp ute på plassen, men hun nektet å fortelle noe. Ikke bare fryktet hun at det ville avsløre Sverres grusomme handling, men hun var redd for hva de andre ville si dersom hun begynte å tale om slike ugudelige ting som skrømt og gjengangere.
Hun kunne ikke være sikker på at skyggen hun hadde sett, tilhørte Vigleik. Det kunne like gjerne ha vært skyggen til Nikulas, prøvde hun å overbevise seg selv om. Men en liten stemme bak i hodet hvisket at det ikke forklarte den tunge og pipende pusten hun hadde hørt.
Kanskje det bare hadde vært vinden? Den jaget fremdeles rundt hushjørnene, og treveggene jamret seg når uværet økte i styrke.
Atter en gang lukket hun øynene og prøvde å tvinge seg selv til å sovne. Hun grep til den røde ullposen hun bar om halsen, den hun hadde fått av Eirill, og som skulle holde Vigleik borte.
– Kjære Far i himmelen, vern meg fra daudinger og vetter, hvisket hun så stille hun bare kunne. Hun var usikker på om Vårherre mente det var lov å be om slike ting, siden både vetter og daudinger hørte til i den mørke underverdenen, men hadde han først plassert onde ting på jorden, var det nok greit å be om vern fra dem.