Olga våknet med et skrik og satte seg opp i sengen. Frykten overveldet henne, og selv om hun forsto at det var en drøm, klarte hun ikke å riste den av seg. Hun hikstet etter luft, og det kjentes som om brystet skulle sprenges.
Det lød et dunk før noen satte seg ved siden av henne og en arm ble lagt forsiktig om skuldrene hennes.
– Så, så! Det var bare en drøm. Du er trygg her.
Olga pustet ut.
Det var Dora som hadde hoppet ned fra overkøyen og satt seg hos henne.
– Pust dypt inn og rolig ut igjen, fortsatte Dora. – Gjør som jeg gjør.
Hun viste Olga hvordan, og Olga forsøkte å gjøre det samme. Hun slet i begynnelsen, men Dora holdt blikket hennes og tvang henne til å puste i samme rytme, og langsomt falt hun til ro.
Du er i sjøboden i Tønsberg sammen med de andre jentene, sa hun til seg selv. Det er ingen fare. Men selv om hun gjentok det for seg selv mens Dora klemte henne forsiktig og hvisket trøstende at hun var trygg, tok det lang tid før det hamrende hjertet hennes falt til ro.
– Jeg er lei for det, Dora, hvisket. – Jeg mente ikke å vekke deg.
– Det gjør ingenting, sa Dora.
Olga nikket, men ble ikke kvitt den dårlige samvittigheten. For dette var ikke første gang, og det ble neppe den siste. Bispen lurte i marerittene hennes hver gang hun sovnet.
Heldigvis lot det ikke til at Norma og Tova hadde våknet, men det var heller ikke så rart. De var vant til å sove på sovesal med en hel masse jenter, og det var stadig noen av dem som hadde mareritt etter alt madame utsatte dem for.
– Prøv å legge deg ned igjen, sa Dora og strøk håret bort fra Olgas ansikt. – Jeg skal sitte hos deg til du sovner.
– Takk, Dora, sa hun lavt. – Du er veldig snill mot meg.
– Slutt med det der. Du ødelegger ryktet mitt ved å påstå at jeg er snill, sa Dora med et lite smil.
– Jeg har gjennomskuet deg, sa Olga og smilte tilbake. – Og hvorfor er det så ille å være snill?
Det svarte ikke Dora på.
Olga krøp ned under dynen igjen og så på Dora i det svake lyset fra vinduet. Den unge venninnen hadde en streng rynke som gikk loddrett ned mellom øyenbrynene.
– Hva tenker du på? spurte Olga forsiktig.
– Ingenting, svarte Dora.
– Jeg ser at det er noe. Du kan fortelle det til meg.
En lang stund ble det ikke sagt noe som helst. Tung sovepust lød fra den andre køyesengen der Norma og Tova sov, og nede fra brygga knirket det svakt i fortøyningene til en fiskebåt.
– Det er ingenting, begynte Dora og ga fra seg et langt sukk. – Det er bare det at …

Til toppen