Sommerhuset (Heftet)

Serie: Gjenklang 3

Forfatter:

og

Forfatter: og
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2020
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Gjenklang
Serienummer: 3
ISBN/EAN: 9788202653828
Kategori: Romanserier
Omtale Sommerhuset

Et mystisk postkort gjør at Lucas bestemmer seg for å unngå Ella. Men herr Johannes velger ut Ella og Inga til å bli med til Drøbak. Her skal de varte opp Lucas og hans kommende forlovede Clara Waage. Ella må holde hodet lavt, men det er ikke lett med en svikefull Inga og en mistenksom frøken Maria. Når Ella tror at sommeren ikke kan bli verre, dukker Espen opp med illevarslende nyheter fra hjembygda.

Hun møtte Espen ved havnehagen han arbeidet i. Gresset sto høyt og friskt etter alt regnet, spekket med kløver, timotei og løvetann der dyrene ikke hadde rukket å spise ennå. Under et gammelt almetre lå tre kuer og døste. Når han sto slik og flyttet vekten fra en fot til en annen, utålmodig som en skolegutt i siste time, kunne ikke Ella la være å smile.

Til toppen

Andre utgaver

Sommerhuset
Bokmål Ebok 2020

Flere bøker av Nora Dåsnes og Hannah Mileman:

Utdrag

Lucas grep hånden hennes og førte an dypere inn i asylet. De rakk bare så vidt rundt svingen før døren bak dem svingte opp.

«Endevend stedet, men sørg for Guds skyld for å holde pasientene i ro!»

Det var fåfengt å snike seg frem nå. Blankpussede pensko smalt mot gulvet der de småløp side om side. Ella skulle ønske at hun hadde hatt tid til å skifte før de dro fra huset. Det mørkeblå skjørtet var langt og tungt, og hun ville vært for langsom til å komme seg unna om ikke Lucas dro henne med seg. Den neste korridoren var identisk med den første, og han sakket farten og virret med hodet. Det var et mylder av dører å velge mellom.

«Trapp,» hvisket han. «Finn trappen.»

De rev seg løs fra hverandre og løp mot døren i enden av korridoren. Vokternes tunge skritt lød nærmere og nærmere. Lucas nådde døren før henne og skjøv håndtaket ned.

Bak døren var enda en sovesal. Kvalmende, tung luft slo imot dem.

«Kom igjen!» mumlet Ella og så seg over skulderen. «Vi har ikke tid til å lete.»

Han skyndte seg innenfor og lukket døren stille bak dem. «Fader! Trappen skulle vært her.»

«Korridoren må ha vært speilvendt av den forrige.»

«Alt er pokkers likt. Det føles som å gå i sirkel.»

De så seg om i sovesalen. Pasientene lå stødd i rekkene med senger, veggene var hvitkalkede og ettermiddagssolen glimtet matt i vinduene. Lucas’ øyne hvilte på de store garderobeskapene et øyeblikk, men han så ut til å slå tanken fra seg. Det var altfor høyt under sengene til å gjemme seg, ingen lange gardiner, og den eneste døren som fantes, var den de hadde kommet inn.

«Vinduet,» hvisket Ella. «Vi blir nødt til å klatre ut. De er allerede i ferd med å gå igjennom de andre værelsene i korridoren, jeg kan høre dem.»

«Ella, vi er i andre etasje, og det er høyt under takene. Det litt av et fall.»

«Hva skal vi ellers gjøre? Herr Johannes …»

«Ja vel,» avbrøt han henne og satte kursen for vinduene. «Men jeg hopper først, så jeg kan ta deg imot.»

«Jeg trengs ikke å tas imot, jeg kan da utmerket …»

«Det var ikke et spørsmål.»

Og det var ikke tid til å diskutere heller, så Ella fulgte tett etter ham.

En eldre kvinne i sengen like ved satte seg brått opp. «Er De kommet for å hente meg?»

Lucas unngikk omhyggelig å møte kvinnens blikk og ga vinduet en kraftig dytt. «Nei, frue.» Rammen knakte, men ga ikke etter. Han ga fra seg en irritert lyd. «Det er låst.»

Ella kjente blodet bruse i ørene og lente seg frem for å se. Under haspene, halvveis skjult av strøkene med hvitmaling, var et nøkkelhull. Hendene hennes skalv da hun lette gjennom håret sitt etter en nål.

«Ella, vi har ikke tid til å dirke opp en lås.»

«Jo, bare gi meg et øyeblikk! Jeg har gjort dette før.»

Han dro en nervøs hånd gjennom håret. «Jeg kan dra noe foran døren for å kjøpe oss tid.»

«Og sperre oss inne med panikkslagne pasienter?» Hun stakk hårnålen i nøkkelhullet og vred varsomt om. Nervene gjorde fingrene klamme og kraftløse.

«Må De virkelig dra allerede?» spurte kvinnen i sengen. Blikket var stivt festet på Lucas, som flyttet urolig på seg.

«Ikke svar henne,» hvisket Ella og mistet nålen på gulvet.

Lucas snappet den opp og ga den tilbake. «De kommer til å finne oss. Vi er nødt til å tenke på hva vi skal si om hvorfor vi er her. Kanskje vi kan betale vokterskene for å tie stille … men så har de ringt politiet òg. Om de kontakter Johannes angående en ung herre som har utgitt seg for å være ham, i følge med en tjenestepike … Det er bare å legge to og to sammen, med besøket fra frøken Waage skandaløst avbrutt, og jeg rømmende av gårde i Petters automobil. Dette har virkelig ikke gått etter planen.»

Ella kjente nålen gli på plass under fingrene hennes, og låsen gled rundt med et lite knepp. «Der!»

Lucas dyttet vinduet opp, grep tak i vinduskarmen og lente seg ut. «Det burde gå bra så lenge man unngår kanten av blomsterbedet.»

Hun lente seg ut ved siden av ham. Her oppe fra så fallet mye lengre ut enn det hadde gjort fra bakken. Blikket hennes saumfor den stille bakgården. Det var ikke en vokter å se.

«Vær forsiktig så du ikke lander galt på ankelen og slår hodet på kanten av bedet og dør,» mumlet hun.

«Jeg skal gjøre mitt beste,» sa Lucas og klatret opp i karmen.

En sørgmodig lyd vislet ut av kvinnen, som korset seg. «De får hilse sankt Peter, da.»

Lucas svingte bena utenfor kanten. «Det skal jeg, frue.»

«Velsigne Dem!»

Vokterne hadde nådd naborommet nå, og Ella kunne høre dem tydelig gjennom veggen. «Pasientene virker rolige, er du sikker på at de løp denne veien?»

«Ja, jeg sverger jeg hørte dem.»

Lucas skjøv seg ut og forsvant.

Ellas hjerte stoppet, og hun kastet seg frem for å se. Lucas rettet seg opp fra blomsterbedet og børstet sort jord av knærne. Han så bare mildt plaget ut, og hun kunne ikke se tegn til smerte i det vakre ansiktet.

Bak henne ble dørhåndtaket trykket ned. Lyden var nok til å sette skrekk i henne, og Ella kravlet opp i vinduskarmen, kom seg over på magen og akte seg baklengs ut. Skotuppene lette desperat etter noe; et hakk i fasaden, toppen av vinduskarmen under. Armene brant, og fingertuppene tapte snart kampen mot vekten hennes. Likevel var hun nødt til å rette ut armene og la hendene skli til ytterkanten av karmen, der de ikke ville synes innenfra.

Raske skritt krysset gulvet innenfor. Ella gløttet mot bakken under, men en frisk bris sendte løse hårlokker inn i øynene hennes og nappet i uniformsskjørtet. Det var umulig å se noe som helst, og om hun slapp seg ned fra denne stillingen, ville hun lande skrekkelig galt. Hjertet hamret, og de svette fingertuppene gled sakte fra tre til stein.

«Hvem er det som har åpnet vinduet her inne?»

Hun presset kroppen så nærme den kjølige murveggen hun kunne og ba en stille bønn om at den gamle damen ikke skulle røpe dem, eller hennes eget klossete fall.

«Det var engelen! Så han kunne fly ut igjen, forstår De!» svarte den gamle damen.

«Engelen?»

«Ja, denne gangen er jeg helt sikker! Jeg tror sannelig det var sankt Lukas!»

Inne i sovesalen sukket mannen og mumlet noe om katolikker idet han lente seg ut. Ella knep igjen øynene og grov neglene inn i muren. Over seg kunne hun lukte mannens etterbarberingsvann idet han tok tak i vindushaspene og lukket vinduet igjen. Det var i grevens tid, for hun klarte ikke å holde seg fast i et sekund lenger. Skriket satt fast i brystet da hun raste baklengs mot blomsterbedene. Bildet av hodet hennes som kakket mot den steinlagte kanten glimtet foran øynene hennes, men så ble et par armer slått om henne og stanset sammenstøtet med bakken.

I et kort øyeblikk var hun presset mot Lucas’ brystkasse og kjente de hamrende hjerteslagene mellom skulderbladene. Så slapp han pusten og lot føttene hennes finne bakken og de tunge skjørtene falle på plass. «Alt i orden?»

Hun gispet etter luft og støttet seg mot veggen. «Takk. Det … det var ikke meningen å være så klossete. Jeg turte ikke å hoppe.»

«Jeg trodde du aldri skulle slippe taket.» Han smilte og ristet på hodet. «La oss komme oss vekk. Før eller siden kommer de til å skjønne at den gamle fruen ikke bare så syner.

Ella følte seg altfor synlig der de krysset den åpne plenen og smøg seg gjennom en glipe i murbygningene. For hvert skritt de tok ventet hun rop eller hundeglam. Lettelsen bredde seg i hele kroppen da de kunne gli inn under skyggene fra trærne og forsvinne. Lucas kastet stadig nervøse blikk mot asylet, men ingen så ut til å følge etter. Snart var de kommet ned langs den skogkledde åssiden, og han senket farten. Ettermiddagssolen brøt gjennom løvverket og lå i små dammer av lys på skogbunnen. Fuglene var for late til å synge, og småkrypene døste under bark og mose.

Ella sukket. «Det var på håret. Du slo deg ikke da vi hoppet?»

«Nei,» svarte han. Klærne hang ikke rette og nystrøkne lenger, og håret falt ned i øynene på ham. Blikket var flyktig, og hun klarte ikke lese det. Noe foregikk tydeligvis under den stille overflaten, men hva det enn var, hadde han ikke tenkt å dele det med henne. Eller visste ikke helt hvordan.

Selv måtte Ella stå pent og holde meningene sine for seg selv når hun hadde på seg det hvite blondeforkleet, men hun kunne i det minste være seg selv mesteparten av tiden. Et øyeblikk forestilte hun seg de første månedene i Kristiania uten kveldene på pikeværelset med Jenny, uten de sladderfylte handleturene på Frogner, ettermiddagene på Grünerløkka, eller kveldene ved skrivebordet til onkel Alfred. Uten pusterommene. Gutten som gikk ved siden av henne, var alltid i rollen som Lucas von Tillisch. Alltid tilkneppet, rak i ryggen, pliktoppfyllende, selvoppofrende og høflig. De få glimtene hun så av ham utenfor huset, blottla en helt annen person. Hvordan føltes det å måtte være to mennesker på en gang? Gikk han og kranglet med seg selv nå?

«Lucas, hva er galt?» spurte hun.

«Postkortet,» sukket han og stirret inn i skogen. Mellom trærne kunne de skimte den opphøyde landeveien, omkranset av tett kratt. «Det kan ikke være fra Oliver Dahl.»

«Hvorfor …?» begynte hun, men lot setningen henge i luften da han stanset brått. Hun fulgte blikket hans. Den skinnende grønne automobilen var parkert i en sving, og like bak sto en politibil.

Til toppen

Bøker i serien