Harald sprang mot Brandsæther. Han hadde omsider oppsøkt lensmannen og spurt om han kunne få kikke nærmere på den mystiske papirlappen de hadde funnet i munnen på avdøde Borgar. Lensmannen hadde motvillig måttet innrømme at han hadde hatt for dårlig tid til å granske den selv, men Harald trodde ikke et øyeblikk på unnskyldningen.

Nysgjerrig som herr Aarholdt var, hadde han sikkert forsøkt å knekke blokkbokstavenes gåte – iherdig, men uten å lykkes. Takk og lov at lensmannen hadde latt ham skrive av bokstavrekken!

Han hadde slitt med å finne ut hvilket navn Borgar hadde ønsket å røpe. Det hadde løsnet da han skjønte at de tre leselige bokstavene, s, e, r, måtte settes inn i et system. Han hadde tegnet opp en tabell og nærmet seg løsningen, men slitt med å finne ut hvem i trekløveret – Ulrik Storstierne, Mads Rivelsrud og Knut Stubberud – som passet best inn. Utrolig nok var det moren hans som hadde prikket en fettet finger på arket og fortalt hvem av dem det var.

Hånden knuget hardt om det sammenbrettede arket. Han skulle vise Yngvil Hvordan han hadde kommet frem til morderens navn. Han visste at hun kom til å tvile. Mistanken hadde kretset mest rundt de to andelshaverne som var uskyldige. Tanken på at det kunne være Knut Stubberud hadde knapt streifet henne.

Lenge hadde herr Stubberud hatt fritt spillerom uten å vekke mistanke. Det var godt over ett år siden han drepte Mathias Brandsæther. Og det var over to måneder siden han hadde prøvd å skyte Yngvil. Hver dag var han en trussel, kanskje ikke så farlig etter at Yngvil ble myndig og rådde over arven sin, men hun måtte advares mot ham! Jo fortere, desto bedre.

Mellom Stubberud og Teigen så Harald en slede på vei mot Brandsæther. Kunne det være Trygve? Han var stadig et ærend i krambua eller på Verket. Harald torde ikke rope. Ikke i nærheten av Stubberud. Det var ikke sikkert Knut Stubberud ville høre ham, men han tok ingen sjanser. I stedet langet han ut og nærmet seg sleden.

Det ringlet muntert i dombjeller, og meiene knitret i snøen. Først da de hadde passert Stubberud-gården og den lå på betryggende avstand, torde Harald gi seg til kjenne. – Trygve … Trygve!

– Harald! Du må ikke snike deg innpå slik, din rakker. Trygve trakk i tømmene. Gammelmannsansiktet sprakk opp i et lunt smil. Gårdsforvalteren sendte ham et forskende, forvirret øyekast da han tok plass på kuskesetet.

Harald kviet seg for å fortelle ham om oppdagelsen han hadde gjort. Han hadde ønsket å si det til Yngvil først, men fant ut at Trygve burde få vite. Dels fordi Trygve var godt informert om det skremmende hun hadde vært utsatt for, men også fordi han ville bli en pålitelig medsammensvoren i kampen mot Knut Stubberud.

Idet Harald skulle til å si noe, løftet Trygve armen og pekte. – Er det ikke Dina som kommer springende? Hun har vel ikke tenkt å rømme?

Harald så det samme som ham: Dina i fullt firsprang bortover bygdeveien. Hun hadde samlet skjørtene i én hånd, og håret flagret løst i vinden.

– Jeg tror ikke det. Hun er så tynnkledd. Om hun skal flykte, burde hun i det minste vært snartenkt nok til å kle bedre på seg.

Det stokk i Harald da Dina løftet hodet og så rett på dem. I stedet for å springe ut til siden og bykse innover i skogen, veivet hun med den ene hånden. Et panikkpreget drag funklet i det grønne blikket.

– Hva er det som står på, Dina?

Dina grep om sledekanten og hvilte pannen mot treverket. Hun måtte svelge for å klarne stemmen. – Det er Yngvil.

– Er det noe galt? Har det skjedd noe med henne? Harald hadde halvveis reist seg opp, men sank ned igjen da Dina ristet på hodet. Han kikket bort på Trygve for å se om han kunne forklare, men samme glimt av rastløs redsel var å spore hos sidemannen.

– Det har ikke skjedd henne noe, sa Dina stakkåndet, – ikke ennå.

Til toppen