– Jeg … Jeg … Yngvil lette desperat etter ord. – Tror du at … at noen tok livet av far? At … at han ble myrdet?

– Jeg mener så, ja.

Svimmel ravet Yngvil bort til treveggen som skilte det ene spiltauet fra det andre. Hun enset ikke at den fine ballkjolen hun hadde hatt på seg under festlighetene på Fossesholm, ble skitten; til det var hun for rystet av det hun nettopp hadde hørt. – Trygve, jeg …

– Jeg forstår at det kom som et sjokk på deg. Jeg har ventet på en anledning til å si det, men den har Ikke bydd seg. Når passer det egentlig å få en så dyster beskjed? spurte Trygve tørt. – Så jeg tok motet til meg nå – siden du selv nevnte at det har skjedd underlige ting her på gården.

Kvalmen var over Yngvil som en brottsjø. Hun hørte ikke ordentlig etter hva Trygve sa. De nådeløse ordene kvernet rundt og rundt i hodet hennes: Far ble tatt av dage, far ble tatt av dage … Noe vondt vokste i henne. Hun skjøv følelsen til side, hun kunne ikke heftes av den. – Er det ikke mulig at seletøyet var slitt? At det røk av seg selv?

– Nei. Trygve var bestemt i målet.

Det svimlet for Yngvil.

Trygve ble mildere i stemmen. – Det er ikke mer enn et par år siden det ble laget av den dyktigste salmakeren i bygda. Mathias var så nøye med at hesteutstyret skulle være av beste slag. På ulykkesdagen har noen med hensikt skåret seletøyet tvers over. Snittflaten er helt rett og uten ujevnheter. Det er det bare en skarp kniv som kan ha gjort.

– Ble det gjort før eller etter at far forlot Brandsæther, tror du?

– Etter. Ingen tvil. Det var jeg som salte på Sølvfaks den dagen, og jeg oppdaget ingenting galt da. Det ville jeg ha gjort, bedyret Trygve, – for jeg ser alltid til at seletøyet er i orden før en kjøretur.

Yngvil lente pannen tungt mot kanten av treveggen. Sorg og smerte sprengte i henne, men langsomt måtte det vike for sinne. Raseri og hat overfor den ukjente morderen fylte henne. – Satan ta den morderen som forårsaket fars død! Jeg skal finne ham og ta hevn! Jeg skal …

– Yngvil, da!

– Nei, Trygve, ikke stans meg nå! Yngvil knep øynene sammen til smale sprekker og knyttet hendene. Stemmen var mørk og ugjenkjennelig: – Drapet må ha vært planlagt. Noen må ha visst når og hvor far skulle den dagen. Morderen eller morderne – det kan ha vært flere for alt vi vet – må ha listet seg etter og overrumplet ham. Den skyldige skal lide like ille som far må ha gjort. Han skal få kjenne på kroppen den samme smerten Agnete og jeg har slitt med.

– Hevngjerrigheten løper av med deg, Yngvil, innvendte Trygve, – du er ikke i stand til å påføre et annet menneske lidelse. En slik ondskap finnes ikke i deg. Selv om du tror det akkurat nå. Det er fordi du er forferdet over det du har fått vite.

Klokskapen til gårdsforvalteren roet Yngvil, og hun kjente at kampgløden svant hen. – Kanskje du har rett, Trygve – jeg vil ikke være i stand til å straffe den skyldige, men én ting er sikkert: Han skal finnes og stå til ansvar for det han har gjort!

– Naturligvis. Derfor foreslår jeg at vi går til lensmannen og …

– Nei! Herr Aarholdt skal ikke innvies i dette. Lov meg at dette blir mellom oss. Yngvil grep Trygve hardt i armen, men løsnet det skyldbetynget da han kikket forundret på henne.

– Kjære deg, begynte Trygve bebreidende, – jeg begriper ikke hvordan vi skal klare å finne den skyldige uten bevis. Og hvordan skal vi få ham til å tilstå? Drapet var nok planlagt, og da sier det seg at vi har med en listig ugjerningsmann å gjøre!

Yngvil gikk rastløs rundt i stallen. – Jeg vet det, men … Om lensmannen tar saken, vil samtlige i bygda vite at han leter etter fars drapsmann. Det vil gi den skyldige muligheten til å utslette alle spor.

– For en stund kanskje, mente Trygve. – Likevel må det være en sammenheng mellom innbruddet og overfallet på deg og drapet på Mathias. Og forstår du hva det innebærer, Yngvil?

– Ne-ei?

Trygve trakk pusten. – Det betyr at drapsmannen ikke har funnet det han leter etter!

Til toppen