– Hva mener sakføreren med det? Hva mener han med at enkelte vil få seg en ordentlig overraskelse når testamentet leses opp? Iselin var så opprørt at hun stilte det samme spørsmålet to ganger. Deretter boret hun blikket i Sørine. – Ikke vri deg unna med unnskyldninger om at du ikke vet, fortsatte hun ufortrødent, – for det er jeg sikker på at du gjør! Sørine ble så forbauset at hun slet med å svare. – Sakførerens opplysninger kom like bardust på meg! Jeg har ingen anelse om hva han snakker om … – Har du virkelig ikke det? Du, som var din morfars yndling, og som fikk Solhaug etter ham. Skal jeg tro på at dere ikke diskuterte hans siste vilje? Sørine stagget irritasjonen som begynte å prikke i hver nerve i kroppen. Snart skulle morfaren senkes i jorden, og hun var ikke interessert i å kjekle med stemoren. – Jeg har overtatt Solhaug, hva mer kan jeg ønske meg? Morfar har kanskje noen småsaker han ønsker å fordele. – Og det skal liksom gi oss andre en ordentlig overraskelse? Pøh, det tror jeg hva jeg vil om! – Det er nettopp det du får gjøre, svarte Sørine skarpt. – Du trenger ikke mene eller synes noe som helst før sakføreren forteller oss hva som står i testamentet. – Jeg liker det ikke, svarte Iselin og ble stram om munnen, – jeg liker det sannelig ikke. Slikt hemmelighetskremmeri, og han morfaren din … Hun vred munnen til noe som skulle være et smil, men som lignet mer på flekking av tenner. Hun sa ikke mer. Antagelig innså hun at ingen var mottagelig for kritikk av morfaren. Det hadde Sørine aldri vært, og dette var et svært upassende tidspunkt. – Jeg foreslår at vi glemmer denne samtalen, sa Sørine med en bisk undertone, – for det er faktisk slik at jeg skal følge min høyt skattede morfar til graven nå! Jeg vil bare si deg, Iselin, at jeg aner faktisk ingenting om hans siste vilje. Jeg var ikke engang til stede da testamentet ble undertegnet. Det var det morfar, far og sakføreren som var. Spør far, du, om du er så nysgjerrig. – Og det tror du ikke jeg har gjort? Jeg misliker å gå i uvisshet. Det vet han, likevel har han unnlatt å svare. Sørine knep munnen sammen. Hun aktet ikke å la seg tirre. I stedet satte hun opp farten og forsvant mot kirken med et tempo som ikke passet seg for en sørgende. Da hun trådte over dørstokken fra våpenhuset og inn i kirkerommet, måtte hun stanse og roe seg ned. Hun famlet frem lommetørkleet fra vesken, løftet det mot munnen og jamret halvkvalt mot det. Hun hadde sett morfaren dø, hun hadde vært ved hans side da han trakk sitt siste åndedrag, og hun hadde sett ham ligge i kisten, men hun hadde ikke vært forberedt på reaksjonen som kom nå som hun så den stå foran alteret. Olai hadde snekret den av høvlede furuplanker. Det lyse treverket skinte honninggult mot blomsterkransen som lå oppå. Synet av kisten fikk henne til å skjønne alvoret – kjenne tyngden av sorg og savn. Hun kunne ikke si at hun var fortvilet over at morfaren var død. Han hadde tross alt skrantet de siste månedene og hadde oppnådd en høy alder, men det var vondt og vemodig å vite at hun ikke skulle få se ham mer. Det var slutt på å sitte på kjøkkenet hans og prate ut om små og store problemer. Hun hadde ikke bare mistet en omsorgsfull og god morfar, men også sin beste samtalepartner.

Til toppen