Pulsen gikk amok da sannheten gikk opp for henne. Noen fulgte etter henne! Hvem var det som satt i bilen? Og hva ville vedkommende med henne? Bena skalv, men hun fortsatte å gå taktfast med et klamt grep rundt sykkelstyret.

Det var kveld, det begynte å bli temmelig mørkt, og hun var snart i ferd med å forlate den tette bebyggelsen i Lillevik. Snart ville hun måtte begi seg ut på landeveien, og enkelte strekninger var det langt mellom husene.

Hun satte opp farten og vurderte om hun burde kaste seg på setet og tråkke for harde livet i et forsøk på å riste bilen av seg. Men frykten fikk henne til å stivne og fortsette som før. Tok hun initiativet til et kappløp, ville det bare vise vedkommende i bilen at hun var redd, og dessuten ville hun aldri greie å sykle fortere enn en bil kunne kjøre. Det ville bare føre henne lenger vekk fra folk før de i bilen til slutt fikk tak i henne. Tanken gjorde henne livredd.

Herregud, kanskje hun heller skulle ta en omvei og legge turen innom frøken Gundersen? Men hva om hun ikke var hjemme? Burde hun heller bråsnu og i all hast returnere til Åse og Bjørn for å søke dekning der?

Hjertet hamret i brystet, og til sin forskrekkelse så hun i sidesynet at bilen hadde tatt henne igjen og rullet opp ved siden av henne langs veien. Vinduet på førersiden ble rullet ned. Ragnhild kastet et lynraskt blikk mot sjåføren, livredd for hva som ville møte henne.

Et lite gisp unnslapp henne idet hun innså hvem sjåføren var.

Til toppen