– Nå er vel Evelina og Svein snart fremme i Göteborg, tror du ikke? Lilja så på klokken på kjøkkenveggen. Hun og Johanna hjalp hverandre med å sortere dekketøyet som hadde vært i bruk dagen før. Noe av det var lånt nede fra kårstuen, noe kom fra skapene oppe hos Evelina og resten skulle tilbake i Johannas skuffer og skap. Victor og Ørjan var nede ved bryggen og prøvde å fikse noe i motoren på båten som Ørjan disponerte.
– Nå vel, det spørs hvor mange pauser de har lagt inn i kjøreturen, svarte Johanna, som måtte se nøyere på en stor kompottskje for å se om den var hennes eller Liljas. Begge hadde fått hver sin i julegave fra Evelina for noen år siden, og navnene deres var inngravert i skaftet. – Denne er visst din, sa hun og la den i bunken med bestikk som hun hadde lånt av Lilja. – Jeg vet ikke om min er ... Hun tidde brått da telefonen ringte.
– Skal jeg ta den? spurte Lilja som sto nærmest.
– Ja, vil du det? Hvis det er Julie ...
– Julie ringte jo mens vi spiste frokost!
– Kanskje det var noe hun glemte å si ... Johanna prøvde å skjule den indre uroen som hadde sneket seg inn i brystet i samme øyeblikk som telefonen ringte. Hun forsto ikke selv hvor den kom fra, eller hvorfor den plutselig tok bolig i henne. For ikke å virke hysterisk snudde hun ryggen til Lilja da hun løftet av røret. Likevel holdt hun pusten mens hele hennes oppmerksomhet var rettet mot det Lilja sa.
– Hallo, De snakker med Lilja Holmen. Johanna kunne høre et svakt surr fra telefonen. Og så Lilja som svarte: – Riks... ja ... ja, det er i orden.
– Hva er det? Er det Julie? Johanna snudde seg sakte.
Lilja bare ristet på hodet.
– Hva er det da?
Lilja rakk ikke å svare på spørsmålet hennes. I stedet hørte Johanna henne si:
– Ja ... Hun bor her. Dette er hennes telefon. Nytt surr inni røret, og Lilja som svarte: – Jeg heter Lilja Holmen. Evelina Reimer er min bestemor.
Nå møttes øynene til de to kvinnene tvers over rommet. Johannas spørrende og vidt oppsperret, Liljas fylt av uro. Johanna kunne se hvor hardt hun klemte om røret mens hun lyttet til stemmen som snakket i den andre enden.
Johannas uro forsterket seg da hun ut fra noen få ord fra Lilja forsto at det dreide seg om Evelina. Hjertet banket som besatt i brystet. Det føltes som det banket helt oppe i halsen. Hun ville avbryte og spørre hva som hadde skjedd, og måtte legge bånd på seg for å la Lilja snakke i fred og ro med hvem det enn var som ringte.

Til toppen