Audun Prest gikk ned til Maren og bøyde seg for å hviske noe til henne. Hun reiste seg, gikk rakrygget frem og stilte seg foran langbordet. Hun så ikke engang bort på Live.

Hun neide dypt.

– Maren Jarlsdotter, sa sysselmannen. – Kan du, med egne ord, fortelle hvordan Live Munansdotter har forsyndet seg mot deg?

Maren så bort på Audun Prest, som satte seg ved siden av broder Jacob. Han ga henne et kort og bestemt nikk, og Maren vendte seg tilbake mot sysselmannen. – Ja, herr sysselmann, sa hun med klar og tydelig stemme.

Sysselmann Bendik løftet hånden som et tegn på at hun skulle fortsette.

Maren kremtet. Stemmen var rolig og behersket da hun begynte å fortelle: – Min kjære far, Jarl Stureson, sendte meg i god tro til Stuphedla for å tjenestegjøre denne våren, i det Herrens år tretten førtisju. Jeg ante med en gang at noe ondt hvilte over denne gården. Noe ugudelig lurte i mørke skygger, og jeg forsto snart at det var Live Munansdotter som hadde kastet trolldom over folk og fe som holdt til der. Men som den høyt respekterte kvinnen hun var, våget jeg ikke å heve stemmen for å gjøre andre kjent med denne styggedommen.

Live kunne ikke tro ordene som Maren lirte av seg foran dem alle. Hun så bort på Sverre og kunne se at ansiktet hans hadde fått en brennende rød farge, så han var tydelig sint, han også, og trodde ikke på tjenestejentas ord.

Til toppen