Julie bare stirret på ham. Så begynte hun å le. Han mente det selvfølgelig som en spøk. En utrolig dårlig spøk, men like fullt så langt fra en fornuftig reaksjon på det hun hadde fortalt ham, at det ikke kunne være noe annet enn et dumt forsøk på å være morsom.
– Synes du det er noe å le av? Han fortsatte å stirre på henne.
– Nei ... Julies latter stilnet, og hun møtte blikket hans med fåret usikkerhet. – Jeg skal ha barn, Tonio ... Jeg tror ikke du helt oppfattet hva jeg sa.
– Joda, jeg hørte deg. Og jeg spurte med hvem?
– Med ... med deg, selvfølgelig! Hva tror du?
– Er du sikker på at det ikke er med Fernando? Gartneren? Han la hodet bakover og så på henne under halvt senkede øyelokk. Julie klarte ikke å se et snev av varme i blikket.
– Tonio! Tårene sto plutselig i øynene hennes. Stemmen skalv, det samme gjorde knærne. Hun så seg omkring for å finne nærmeste stol så hun kunne sette seg. Nå rant tårene i strie strømmer. – Tonio, hvordan kan du beskylde meg for ...
– Jeg kan det, avbrøt han henne, – ... fordi Melina ... og Isobel ... begge har latt meg få vite at du tilbringer mye tid ute i hagen sammen med ham for tiden. Men de lyver kanskje? Begge to.
– Nei, de lyver ikke. Julie merket at det vantro sjokket og fortvilelsen nå druknet i et mørkt sinne. Et sinne hun aldri hadde følt så sterkt før, og som var rettet mot de to kvinnene i Casa Maria. – Det er helt sant, sa hun bitende, men med en stemme som hun skulle ønske var langt stødigere. – Det stemmer at jeg snakker mye med Fernando. Du har kanskje glemt at du har bedt meg lære meg å snakke spansk? Sammen med ham får jeg anledning til å lære å snakke språket, ikke bare pugge gloser og grammatikk. Øynene skjøt lyn da hun fanget blikket hans og holdt det spikret til sitt. – Og jeg har ennå ikke hørt om noen som har fått barn sammen av å snakke med hverandre. Men det er kanskje annerledes her enn i Norge? Hun var så sint av hun skalv, og ba en stille bønn om at sinnet måtte vedvare. Det overskygget den drepende skuffelsen og sårheten han hadde påført henne, på en nesten lindrende måte. Da hun så at han trakk på smilebåndet, som om han plutselig moret seg, begynte hun å gråte heftig. Hun syntes ikke dette var det minste morsomt.

Til toppen