Nå visste Olga at det var hennes tur igjen. Men denne dagen hadde hun sørget for å ikke gjøre noe galt. Det var ingenting madame kunne ta henne på, ingen grunn til at hun skulle måtte tilbringe natten på isolatet, som om mulig var enda kaldere enn sovesalen. Likevel hadde hun hjertet i halsen da madame kremtet høyt.
– Har alle vasket seg og pusset tenner?
Den skarpe stemmen smalt mot murveggene som en piskesnert. Olga var forberedt på det, likevel krøp hun sammen.
– Ja, madame, lød det nesten unisont fra pikene rundt om i sengene.
– Så hvis jeg går rundt og kikker på munnene deres, er det ingen som har matrester i tennene? fortsatte hun mens hun stirret fra pike til pike. Det var et par av dem som senket blikket, og en begynte å pirke engstelig på et halmstrå som stakk ut gjennom stoffet i madrassen.
Madame Strømme fikk det med seg.
– Nå, vesle Elfrida? Har du noe å fortelle meg? spurte hun innsmigrende.
Piken var ikke mer enn seks år og vanligvis en solstråle som Olga satte stor pris på. Men nå var hun redd.
– Har du kanskje ikke pusset tenner? sa madame og gikk bort til sengen hennes.
Elfrida kikket opp på henne med store øyne.
– Jo, madame, hvisket hun. – Men kanskje jeg ikke har gjort det godt nok? Øynene sto fulle av tårer.
Madame knep øynene sammen. Hele sovesalen holdt pusten.
– Gå og puss en gang til, sa madame og fiket til Elfrida i bakhodet.
Elfrida hoppet ut av sengen og løp som en vind ut av sovesalen.
Så snart Elfrida var borte, lette madames blikk etter andre piker hun kunne hundse. Men det var ingen som stakk seg ut på noen som helst måte. Alle lå helt stille i sengene.
Da hørte Olga noen som snufset. Det gjorde også madame, for hun så seg rundt med smale øyne. Heldigvis fant hun ikke vedkommende, og snart senket roen seg igjen. Da døren gikk opp og Elfrida kom løpende tilbake, så det nesten ut som om madame Strømme kjedet seg. Eller kanskje hun planla noe?
– Nå har jeg pusset ordentlig, madame, sa Elfrida da hun stanset foran madame og gapte så hun kunne se.
Madame gransket munnen hennes.
– Det får holde, Elfrida. Kom deg opp i sengen nå, sa hun strengt.
Olga ventet nesten at madame skulle gi henne en lusing før hun gikk, men det lot til at hun hadde bestemt seg for å la piken være.
– Nå vil jeg at dere alle legger dere til å sove, sa madame høyt da Elfrida lå på plass i sengen. – Om jeg ser så mye som en lysstrime her innenfra etter at jeg er gått ut, skal dere få med meg å gjøre!
Hun hevet pekefingeren og viste dem sitt morskeste ansiktsuttrykk. Ingen av dem var i tvil om at det vanket straff om noen våget å åpne munnen igjen. Men tross madames advarsel, var Olga glad og lettet. Hun hadde fryktet at madame skulle finne en grunn til straffe en av dem for noe denne kvelden, men det lot ikke til at …
– Ja, forresten, det holdt jeg på å glemme, fortsatte madame og avbrøt Olgas tanker.
Hun hentet frem noe hun hadde i lommen på skjørtet.
Et brev.
Olga sukket. Hun hadde gledet seg for tidlig.
– Dette er visst til deg, Olga, sa madame og smilte svakt.
Olga klarte ikke å ta blikket fra brevet. Samtidig bet hun tennene sammen for å forberede seg på skuffelsen. For dette var en lek madame likte, og Olga visste at det var ekstra spennende for madame når hun klarte å vekke håpet i henne.
Madame viftet med brevet og kom nærmere Olgas seng.
– Er du ikke spent, Olga? Lurer du ikke på hvem det er fra?
– Jeg vil tro at det er fra Adeline, svarte Olga stille. Akkurat som de ni andre brevene som jeg ikke har fått lese, tenkte hun. Høyt sa hun: – Det er ingen andre som sender brev til meg.
– Er det synd på deg, mener du?

Til toppen