Udåden (Heftet)

Serie: Brenninger 10

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2021
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Brenninger
Serienummer: 10
ISBN/EAN: 9788202691653
Kategori: Romanserier
Omtale Udåden

På Ona er våren i emning, og Eir gleder seg til hjemreisen. Vinterfisket har vart lenge nok, og savnet etter dem der hjemme er stort. Først når hele familien er trygt samlet på Haugen, finner hun roen – inntil hun en dag får uanmeldt besøk …

Lensmannen kikket seg rundt. «Jeg skal si dette stedet skal få stor plass i min krimkrønike, fru … Kinn. Det er jo smått utrolig at en så idyllisk fiskerbygd som dette kan være slik en yngleplass for kriminell adferd.»

Eir sto lamslått fremfor ham. Han kunne da ikke mene at hun hadde noe med disse grufulle hendelsene å gjøre?

Til toppen

Andre utgaver

Udåden
Bokmål Ebok 2021

Flere bøker av Karen Støylen:

Utdrag

Eir åpnet døren i det lille uthuset og kalte på sauene. De var først litt motvillige til å komme ut i det skarpe lyset, men da de kjente den friske luften der ute, kom de tre sauene ut på rekke og rad. Bak dem brekte lammene, redde for den nye verdenen som lå der ute. Krøllen hadde fått tvillinger, mens Snøklokke og Kveita hadde fått hvert sitt, og det tok ikke lange tiden før de fire lammene tok seg en runde og bykset og spratt, selv om de var like snare med å finne tilbake og lene seg inntil mødrene sine igjen. Det var en fryd å se på dem.

Olve hadde slått ned staurer på et lite område og spikret opp en liten innhegning rundt uthuset, og nå fór sauene rundt og nappet til seg det grønne, spirende gresset med voldsom iver. Eir visste at de ikke ville få tak i nok fôr til syv dyr til neste vinter, og at noen måtte slaktes, men det var så fjernt nå, denne varme maidagen. Hun ville helst ikke tenke på det, selv om det var god matauk, og det hadde vært en stor glede å spise eget kjøtt. Haugen var nesten blitt en gård igjen. Det neste steget måtte da være å få seg noen høner som trippet rundt. Tenk så fint det ville være for Rakel å plukke egg!

«Jaså, det er blitt flere siden sist,» sa en stemme bak henne, og Eir skvatt til. Hun snudde seg brått rundt, og så lensmann Bauge stå der i egen høye person, sammen med sin lensmannsdreng, Hans Seilø. Hun hadde ikke hatt noe med dem å gjøre siden det fæle som hendte oppe ved Trollhelleren og Disas fengsling. Eir klarte ikke å forbinde disse karene med noe annet enn ulykke og dårlig nytt. Det var det nok denne gangen også.

«Jo, det ...» stotret Eir, overrumplet og engstelig.

Hun var usikker på om lensmannen mente de nyfødte lammene eller den svakt bulende magen hennes, som nå syntes tydelig når hun gikk i en tynn, hvit skjorte. Men én ting var sikkert. Lensmann Bauge var ikke i noe hyggelig humør.

«Herr Bauge,» sa Eir, og kjente hvordan hjertet slo raskere. Hun hadde jo ventet på denne dagen, at lensmannen skulle komme tilbake for flere avhør, og hun hadde forestilt seg samtalen mellom dem mange ganger, uten å vite hva han kom til å spørre henne om.

Lensmannen kikket seg rundt. Her oppe på Haugen hadde han god utsikt over hele Holmsund.

«Jeg skal si dette stedet skal få stor plass i min krimkrønike, eller hva sier du, Seilø?»

Den unge mannen nikket og kikket seg rundt, han også.

«Det er jo smått utrolig at en så liten plass som dette … en så idyllisk fiskerbygd som dette, kan være slik en yngleplass for kriminell adferd.»

«Det skulle nesten blitt utlyst en egen lensmannsstilling her,» sa Hans Seilø, enig i alt lensmannen sa.

«La oss se, hvor langt er jeg nå kommet i min krønike per i dag?» sa Bauge og begynte å telle på fingrene med en sarkastisk mine. «Først var det barnegraven i myrene, der oppe i dalen. Så ble det forsøkt myrdet en ung mann, selveste herr Nome den yngre ...»

Eir ville bryte ham av, si at det ikke var snakk om et forsøk på å myrde Severin, men at Disa gjorde det hun måtte for å beskytte henne og for å hjelpe Olve, som var nær ved å kveles av Severins hender. Men hun kjente lensmannen godt nok nå til ikke å forstyrre ham når han var i et slikt usselt humør.

«Så var det altså denne høyst betente forsvinningssaken med Eline Larsvåg,» fortsatte lensmannen og slo ut tre fingre, før han kikket bort på lensmannsdrengen. «Hva var det fjerde nå igjen?»

«Selvmordet,» svarte Seilø fort, og lensmannen nikket og snudde seg ut mot havet.

«Ja, det stemmer, fyrvokteren som hengte seg der ute i fyret sitt. Det var vel til og med De som fant ham, stemmer ikke det?»

Eir snudde seg bort og grøsset ved minnet om Auduns kropp hengende fra takbjelken. Hun nikket forsiktig.

«Ser man det. De er visst et vitne i alle saker, Eir Kinn, man skulle tro De fører ulykke med Dem hvor enn De går, eller hva?»

Lensmannen fortsatte ufortrødent, tok et steg mot Eir og holdt fem fingre opp i ansiktet på henne. «Og nå, et drap. Fem saker, fru … Kinn. Ja, så er dere gift. Jeg talte med prest Hovdenakk, og han fortalte at han hadde viet et par herfra, og da han sa at han selv måtte hente inn vitner til vielsen og denne dåpen, ja, da skjønte jeg at det måtte være Dem. Men hvor var jeg … Jo, er det ikke smått utrolig at så meget kan forekomme her på denne lille, bortgjemte plassen?»

Til toppen

Bøker i serien