– Nei, nei, Rita! Petra ynket seg av skrekk da hun så søsteren falle over ende etter at grisen hadde løpt henne i senk. Det samme hadde den gjort med Bolette, men hun hadde ganske raskt stavret seg på beina igjen. Rita, derimot, landet mer forkjært, men det var den fæle, knusende lyden som fikk henne til å pipe frem navnet hennes.
Alt skjedde så fort. Petra så det skrekkslagne ansiktet til Peder, Reiner, som motløs senket armene og strøk seg over munnen før han nærmest skjøv den sjuende av de åtte grisene mot grisebingen. Han lukket døren bak dem og sprang mot Rita. Hun lå fortsatt ubevegelig.
Det gikk et kuldegrøss gjennom Petra. Rita kunne vel ikke være død? Hadde noe i bakhodet hennes gått i stykker da hun landet på en stein, eller … var det bare den uunngåelige dumpe lyden som alltid hørtes når bakhodet landet mot noe? Med ett ble hun usikker på om det var så ille som hun først hadde trodd. Håpet, Petra trakk pusten inn i skjelvende hikst, det var det forræderske håpet som forsøkte å overtale henne til å tro at det umulig kunne være så farlig.
Tvillingene hadde stått som stivnet og sett på, men nå sprang de mot den livløse søsteren. Irmelin rakk akkurat å bøye seg mot Rita da stemmen til Reiner gjallet ut over tunet.
– Ikke rør henne! For Guds skyld – uansett hva dere gjør, ikke rør henne!

Til toppen