Johanna satt i veikanten med Julie på fanget. Hun hadde sin fulle hyre med å berolige jenta, som hadde stupt på hodet fremover i grusen da Evelina dyttet henne ut av veibanen. Hun hadde fått skrubbsår både inni håndflatene og på knærne. Hun blødde begge steder, og synet av blod og skittent landeveisstøv skremte henne, i tillegg til at det gjorde vondt.

Men ute på veien, rett foran den gule varebilen, var det ingen som enset dem. Lilja satt på kne ved siden av Evelina og klappet henne lett på kinnene mens hun gråt og ropte navnet hennes om hverandre. Evelina måtte ikke dø fra dem nå som alt skulle ordne seg. Nå som fremtiden virket å ligge lys foran dem bare krigen tok slutt og det ble fred i verden. Da skulle de kunne vende tilbake til Norge ... og ...

Lilja ble avbrutt i tankene da sjåføren av bilen skjøv henne vennlig, men bestemt til side.

– La meg ... Han la seg på knærne og la fingertuppene lett mot Evelinas halspulsåre. – Hun lever, sa han med grøtet stemme. Han var tydelig preget av hendelsen. – Vi må få henne til sykehuset. Kan du hjelpe meg ...?

Nå løftet begge blikket fra Evelinas livløse kropp og så på hverandre for første gang siden påkjørselen. Et kort øyeblikk var det som om tiden sto stille for Lilja. Som om alt rundt henne stanset opp. Hun stirret som om hun overhodet ikke fattet hva det var hun så.

– Vi må få henne inn i bilen ... fort, sa sjåføren.

– Ja ... ja visst. Lilja rev til seg blikket og så bort på Johanna. – Johanna, hent et av pleddene og kom hit med det så vi kan legge det på gulvet inni varebilen.

Johanna måtte slippe Julie, som fortsatte å strigråte, mens hun hentet pleddet. Bare noen sekunder senere var hun tilbake hos datteren, mens Lilja og mannen som eide bilen, fikk plassert Evelina oppå pleddet baki lasterommet. Lilja satte seg på kne ved siden av Evelina og tok hånden hennes i sin. Oppmerksomheten og konsentrasjonen hennes burde vært hundre prosent samlet rundt Evelina og den hjelpen hun trengte, men Lilja merket at hun måtte ta seg sammen for ikke å se bort på sjåføren flere ganger og tenke på det sjokket hun hadde fått da hun møtte blikket hans.

Hun rakk så vidt å få ropt til Johanna at hun måtte ta sin egen sykkel og komme seg hjemover, og bare la de to andre syklene bli der, før mannen kom og slo igjen bakdørene på bilen. Syklene fikk de hente senere. Nå gjaldt det å få Evelina til legebehandling før det var for sent.

– Ikke dø, hvisket hun da eieren av bilen hadde satt seg bak rattet og startet motoren. – Kjære Evelina ... Kjære Gud ... ikke la henne dø! Redselen for at de skulle miste Evelina malte som en vond kvern i brystet. Likevel trengte det seg frem nye tanker om mannen bak rattet.

Hvem er han? undret hun og kastet et blikk fremover mot førersetet.

Til toppen