Den svenske fløteren kikket skrått og ertelystent på Silja, til tross for at han måtte ha en uutholdelig smerte i skulderen.
 «Fruen ser ut som hun har sett et spøkelse. Er jeg så ful?»
 Silja stirret tilbake på mannen hun nettopp hadde hjulpet med å forbinde såret på, etter at han fikk en tresplint i skulderen da han hoppet ned i slusen for å redde Eskil. Viljar. Mannen de kalte for Villemann sier han heter Viljar. Hvor mange fløtere er det som heter Viljar og kommer fra Sverige?
 Den snikende, sterke vissheten ville ikke forsvinne. Hun så trekk ved denne mannen som hun prøvde å glemme hos en annen. Var dette den mannen Karl Oskar hadde lett etter? Var det hans navn han hadde lett etter på hver eneste gravstein på en kirkegård i Trysil?
 «Er jeg det? Synes ikke fruen at navnet passer til en fuling som meg, hva? I min ungdom løp flickorna etter meg, men nå …» Han ristet på hodet og flirte. «Det er en tid for alt.»
 Silja vætet leppene, men det kom ikke et ord fra munnen hennes. Hva skulle hun si? Ful? Det var det svenske ordet for stygg. Og selv om han var like gammel som Silkesvarten, og som han selv nevnte, kunne ha vært hennes far, var han ikke frastøtende å se på. Ansiktet var markant og herjet, men kroppen hadde ennå en rest av ungdommelig styrke. Hun måtte innrømme at hun aldri hadde sett så kraftige, muskuløse overarmer før. Dette var en mann som var vant med hardt arbeid.
 Det ble for mye for henne. Hun ble brått svimmel og rygget. «Jeg … jeg må gå. Unnskyld meg.» 
Calle, den røslige svensken med det røde skjegget, sto med tresplinten i hånden. Lukten av blod anget fremdeles i nesen.
«Fruen behøver ikke å frykte gamle Villemann,» ropte han etter henne. «Men takk likevel for forpleiningen.»
«Ingen årsak,» mumlet hun og tumlet av sted.
Hun hadde ikke tatt mange stegene før Engebreth kom imot henne med alvorlig ansikt. «Hvor ble det av deg?»
Hun måtte støtte seg til en tørr furulegg. «Jeg skulle bare …»
«Men herregud, du har blod i ansiktet og nedover kjolen,» avbrøt han og så rystet ut.
«Den svenske fløteren, han som reddet herr Sivertsen, hadde fått en tresplint i skulderen.»
Engebreth så enda mer rystet ut. «Men kjære, da må han til doktoren.»
«En av de andre fløterne dro den ut. Jeg helte brennevin i såret og forbandt det. Jeg håper det går bra.»
«Kom, så finner vi vann som du kan vaske deg i.» Han grep henne forsiktig i armen, og hun måtte pent følge med ham. 
De hadde gått tjue meter da hun hørte lyder bak seg. Hun så seg tilbake, og så svensken komme vaklende, men med ryggen rett og hodet høyt hevet. I hånden hadde han brennevinsflasken. Han hevet den mot henne som en hilsende gest, før han tok en solid slurk.
Hun snudde seg fort igjen. Gud bedre, han har vel ikke tenkt å gå tilbake til arbeidet så snart? Hun så etter vognen med Eskil, men nå var den borte.
«Har de dratt av sted med herr Sivertsen?»
«Ja, de dro med en gang.»
«Jeg må dra etter … jeg må vite hvordan det går.» Hun økte farten. Engebreth så forbløffet på henne.

Til toppen