Den nye naboen

«Jeg elsker sommeren,» sa Hilde høyt idet hun satte fra seg kleskurven ved
tørkestativet. «Vi skal gå tur så snart jeg er ferdig,» fortsatte hun og smilte til
Trulte, som hadde satt seg i den åpne terrassedøren.

Snart vinket bluseermer og lett undertøy i den forsiktige brisen, og Hilde
gikk barbeint over det nyklipte gresset. Hun gikk inn, satte fra seg kleskurven
og fant frem Trultes halsbånd og bånd.

Trulte logret og peste, smilte nærmest. «Du er den fineste puddeljenta jeg vet om,» fortsatte hun og strøk den ett år gamle tispa kjærlig over den hvite, krøllete pelsen.

Det føltes befriende å komme ut av huset. Idet de gikk ut på hellegangen, oppdaget hun at det sto en flyttebil foran den andre halvparten av tomannsboligen. Et sort flygel var i ferd med å bli båret ut. Huset hadde stått tomt lenge, og hun håpet det ville flytte inn noen som likte å holde orden i hagen. Da Fru Klemetsen bodde der, hadde hagen vært velstelt i mange år, men så ble kvinnen for gammel, og nå så den ut som et villnis.

Trulte tok seg god tid, luktet på alle portstolper og markerte der hun mente
det var nødvendig. Hilde var glad for å ha Nordmarka nesten rett utenfor døren. Det var ikke mange meter hun trengte å gå før hun var i skogen. Av all musikk var fuglesang den vakreste, og i dag spilte et helt orkester.

Brått husket Hilde sommeren for fire år siden, da hun forelsket seg i Sverre, og de kjøpte sin del av tomannsboligen. Planen var å fylle huset med barn, men Sverre falt for en kvinne med to barn og egen villa i Holmenkollåsen. Han forlot Hilde to dager etter tjueseksårsdagen hennes, og hun satt igjen med skyhøy gjeld og en kjærlighetssorg hun trodde aldri ville ende. Men det gjorde den, og nå var hun glad for at de ikke hadde tatt det viktige skrittet å få barn.

Hun svingte inn på en smal, nesten usynlig sti, og da bjørkeskogen åpnet seg, kom tjernet til syne. Ved bredden sto en gråslitt, grov benk, og hun satte seg, sparket av seg skoene, rullet med anklene og betraktet den nydelige utsikten, samtidig som hun hektet av Trulte båndet. Hilde sukket lett og la hodet bakover, nøt solens kjærtegn mot ansiktet. Det gikk ikke an å ha det bedre enn hun hadde det akkurat nå.

Hun holdt på å slumre da en voldsom bjeffing flerret luften. Med hamrende
hjerte rettet hun ryggen og ble forferdet da hun oppdaget schæferen som
sto like ved. Foran det store gapet sto Trulte, som også hadde begynt å bjeffe.
Hun knurret også. Da Trulte gikk noen skritt mot det store beistet, kjentes det
som om hjertet skulle slutte å slå.

«Trulte! Kom hit, Trulte!»

Om Trulte var søt, var hun ikke spesielt lydig, og nå kom en høy, slank mann gående mot dem.

«Kan du være så snill å rope inn hunden din? Det er båndtvang. Du bør
ikke ha den løs,» sa hun med dirrende stemme.

«Det er ikke verre at jeg slipper Balto enn at du slipper hunden din,»
svarte han og smilte. «Og du bør trene mer på innkalling,» la han til. Deretter
snudde han seg mot hunden sin. «Balto. På plass.»

Schæferhannen lystret med en gang, og så snart han var borte hos eieren, knipset den lyshårede mannen båndet på halsbåndet.

Hilde satte seg på huk. «Kom hit, Trulte. Det er på tide å gå hjem.»

Trulte stirret på henne, tilsynelatende uforstående og en smule overlegen.

«Kom hit med en gang!»

Trulte adlød ikke nå heller. Hilde ble varm i kinnene da hun oppdaget
at mannen fortsatt sto der og smilte.

«Det pleier aldri å komme noen hit,» sa hun fort.

Han svarte ikke, men møtte henne med et knallblått blikk før han gikk bort til benken og satte seg.

Da hun endelig fikk tak i Trulte, var Hilde svett og varm. Irritert var hun også. Enkelte tok seg friheter, tenkte hun og kastet et langt blikk mot mannen som så ut til å ha glemt at hun var der.

Idet hun gikk tilbake inn på stien, kikket hun seg over skulderen før hun
bøyde seg over Trulte og klappet henne på hodet. «Enkelte skulle ikke ha lov
til å ferdes i skogen. Jeg håper vi aldri møter dem igjen.»

Samme kveld fikk Hilde øye på en annonse om dressurkurs i avisen. Hun rynket pannen og mintes møtet med den lyshårede mannen og hunden hans. Visst kunne Trulte komme på innkalling, men ikke hvis det var noe annet som fristet mer. Kurset var nok annonsert flere ganger, for det begynte allerede dagen etter.

Hilde tok opp mobiltelefonen og slo inn nummeret i annonsen med raske fingre. I neste øyeblikk var hun påmeldt, og hun ble oppstemt ved tanken på at Trulte snart ville lystre hennes minste vink.

Hun løftet Trulte opp på fanget, la en slank hånd mot hver side av det smale fjeset og stirret henne inn i øynene. «Når vi får fullført kurset, er det ingen som har grunn til å le av oss. Du kommer til å bli den mest lydige av alle.»

Neste ettermiddag gikk Hilde og en nybadet Trulte mot skolen, hvor dressurkurset skulle holdes. Det var flere deltakere enn hun hadde forestilt seg, og da Trulte ville hilse på en bichon frisé, satte Hilde seg på huk og snakket med hundens eier, en rødhåret kvinne i trettiårene.

«Da er det på tide å begynne,» brøt en mannsstemme inn i samtalen. Det var noe kjent med stemmen, og da Hilde reiste seg, oppdaget hun med en gang at det var mannen fra tjernet – mannen med schæferen.

Han hadde fått øye på henne, han også. Nå smilte han og sa høyt: «Mitt navn er Edwin. Jeg arbeider i politiet. I hundepatruljen,» la han til. «Jeg har lang erfaring innen hundedressur.»

Hilde ønsket at jorden kunne åpne seg, og at hun kunne forsvinne, men så var kurset i gang, og hun fikk sin fulle hyre med å holde orden på Trulte, som aller helst ville hilse på alle, både to- og firbeinte.

«Hun er stri, frøkna di.»

Hilde gløttet på Edwin, men sa ikke noe.

«Du må holde båndet strammere,» veiledet Edwin henne. «Når hun ikke lystrer, lokker du med en godbit.»

Hilde nikket og håpet at han ville gå videre, men han hadde tydeligvis bestemt seg for å hjelpe henne. Verst ble det da de skulle trene på innkalling, og for første gang siden hun skaffet seg hund, skammet hun seg. Av alle de ulydige hundene som hadde dukket opp på kurset, var Trulte den verste.

Tidligere hadde hun tenkt at det ikke var så farlig om Trulte ikke kom med en gang hun ropte. Kanskje hun like gjerne skulle slutte på kurset?

Hilde gløttet i retning Edwin og ombestemte seg med en gang. Hun skulle vise at hun også kunne klare å dressere en hund.

Avslutningen av kurset var hyggelig, med grilling og et glass øl til dem som ikke skulle kjøre. Hilde var deilig avslappet, og Trulte hadde krøllet seg sammen under stolen.

Edwin snakket med en av de andre kursdeltakerne, og Hildes blikk la seg til hvile på den høyreiste, slanke mannskikkelsen. Han var flott å se på, og hun likte ham bedre nå enn da de møttes ved tjernet.

Plutselig vendte han blikket og kom smilende mot henne. Han satte seg på huk, klødde Trulte bak øret, men det var henne han så på.

«Er du fornøyd med resultatet?»

Hun nikket. «Ja, jeg er da det.»

«Både du og Trulte vil nok ha godt av et kurs til. Det begynner et nytt til høsten,» fortsatte han.

«Vi får se hva det blir til,» sa hun og smilte anstrengt. «Jeg begynte ikke på dressurkurs for at Trulte skal lystre mitt minste vink. Hun er ingen schæfer. Jeg ville bare ha litt mer skikk på henne.»

Han slapp en liten latter. «En hund er en hund. Trulte er ikke av de største, men mellom ørene er hun like mye schæfer som Balto.»

Hilde møtte Edwins blå blikk. «Vi får vel se hva det blir til.»

Sommerkvelden var lummer, og Hilde hadde luket i bedene. Nå satt hun på terrassetrappen med jord under neglene og en kopp te i hånden. Trulte lå ved siden av henne med hodet mellom skitne labber etter å ha gravd en grop i rosebedet.

Med ett fylte klavertoner vårluften. De var myke – det var nesten som hun kunne se dem seile gjennom luften. Hilde ble sittende og lytte mens hun nippet til teen. Trulte hadde satt seg opp og været mot hekken.

«Nå har visst naboene flyttet inn,» hvisket Hilde.

Trulte så på henne med de brune, tillitsfulle øynene sine, og raskt helte Hilde i seg det siste av teen, gikk til boden og fant frem gressklipperen. Trulte satt fremdeles på trappen og fulgte Hilde med øynene – hun likte ikke bråket.

Hilde dyttet håndklipperen bortover plenen, og et grønt, jevnt teppe ble liggende igjen etter henne. Endelig ferdig satte hun hendene i siden og kikket seg fornøyd omkring. Det var gartner hun skulle blitt, ikke en kontorrotte som knapt så dagens lys.

Det var da hun skulle gå tilbake til boden at det skjedde. En sviende smerte skar seg inn i foten, og hun skrek til samtidig som hun registrerte vepsen som summet av gårde. Haltende kom hun seg bort til trappen.

«Ble du stukket? Kan jeg hjelpe til med noe?»

Hilde kikket mot hekken og ble så overrasket at hun et øyeblikk glemte vepsestikket. Der sto han igjen – mannen med schæferen. Edwin. Dressurlæreren.

«Ellers takk,» sa hun fort. «Det var bare en veps. Jeg klarer meg.»

Det virket ikke som han hadde hørt henne, for nå var han på vei gjennom den glisne hekken, i jeans og med bar overkropp.

«Få se på foten din,» sa han og satte seg på huk foran henne.

Kinnene brant da han tok tak om foten hennes og kjente med pekefingeren over stikkstedet.

«Det er som jeg tenkte. Brodden sitter igjen,» fortsatte han. «Vent, så skal jeg hente en pinsett.»

Hun rakk ikke å svare før han igjen skrittet gjennom hekken. Øyeblikket etter var han tilbake med pinsett, pyrisept, bomull og plaster. Uten et ord løftet han foten hennes.

Han behandlet henne varsomt, og da stikkstedet var renset og plastret, reiste han seg og kikket ned på henne.

«Du bør ikke gå barbeint i gresset.»

«Moren min pleier å si det samme,» sa hun kort.

Da gikk det plutselig opp for henne at Trulte ikke var der. Hadde hun stukket av?

«Trulte,» ropte hun. «Kom da, Trulte.»

Det lød et svakt bjeff, og i neste øyeblikk kom Trulte løpende mot henne med Balto hakk i hæl. Hilde fanget Trulte i armene.

«Takk,» sa hun alvorlig og møtte Edwins blikk. «Hvorfor fortalte du ikke at du var naboen min?»

Han nikket. «Det har ikke budt seg en anledning til å presentere seg skikkelig.»

Han rakte henne hånden. «Om vi skal bli gode naboer, er det nok best at vi begynner på nytt.»

Hun tok hånden hans. Håndtrykket var sterkt og varmt.

Da begynte det å regne. Store, tunge dråper som plasket i bakken. Han hjalp henne opp trappen. «Jeg ser at du liker te. Kanskje du vil spandere på meg en kopp?»

Hun nølte, men nikket.

Og mens regnet trommet rundt dem, gikk det opp for henne at noe nytt var i ferd med å begynne.