«Tigerhjerte» av Torill Børnes

To unge kvinner fra to ulike verdener. En gåte som forener dem.

Bergen, 1900: Lillian er tjue år gammel og har vokst opp i Kina sammen med sin norske far og halvt kinesiske mor. Etter farens plutselige død drar hun til Bergen for å finne ut hva han mente med det siste ordet han sa før han døde: Tigerhjerte.

Lillian averterer etter en assistent som skal hjelpe henne med å gå gjennom farens dokumenter på jakt etter svar, og nitten år gamle Elvira er en av søkerne. Hun bor sammen med moren og to yngre søsken under fattigslige kår, og står uten jobb etter å ha blitt anklaget for tyveri.

Samtidig rystes Bergen av et grufullt mord: En mann blir funnet drept i et bambusbur, et gammelt kinesisk torturredskap. På buret er det risset inn kinesiske tegn, og da Lillian blir hyret til å oversette, får hun sjokk da hun ser at det står Tigerhjerte … Nok en gang har ordet dukket opp i forbindelse med et dødsfall.

Torill Børnes er et kjent fjes for mange serielesere, kanskje du også har lest en av hennes tidligere serier?

Torill debuterte som forfatter i 2013 med romanserien Spinnesteinens løfte, som senere ble relansert under navnet Vestavind. Hun har også skrevet seriene Morild og Snøklokker. Gjennom sine romaner har Torill etablert seg som en markant stemme innen norsk serielitteratur.

Utdrag fra Bambusburet

Bergen, november 1900

Det lød et skarpt hegreskrik så nært at fuglen kunne ha vært der inne sammen med ham. I mørket føltes det som om de tunge, baksende vingeslagene skapte vibrasjoner i luften. Han sperret opp de såre øynene, anstrengte seg for å holde seg våken. Det var farlig å døse. Ennå hadde føttene hans feste, men det var vaklevorent. Han sto på en stabel av steiner som vugget når han skiftet vekt. Føttene verket. Halsen var tørr. Magen rumlet av sult. Øynene hadde vennet seg til mørket. På veggen foran ham hang en klepp på en krok. I et hjørne sto et par årer stilt inntil veggen. Han kunne ikke vende på hodet for å se hva som ellers befant seg i rommet. Vann skvulpet mot land. Han måtte være i et båthus ved sjøen.

Hardt treverk strammet om halsen hans. Han var fanget i et forunderlig menasjeri. Sist han hadde sett noe lignende, var på retterstedet i en by langt, langt borte herfra. Seks bur på rad og rekke med forbrytere i ferd med å dø. At han selv skulle ende opp i noe lignende, hadde han ikke i sine villeste forestillinger sett for seg.

Han spisset ører da han hørte raske, subbende skritt, prøvde å rope, men det kom bare et kvekk. Han prøvde en gang til, tok sats. Denne gangen brøt den rustne stemmen ut i et brøl.

Døren gikk opp bak ham. Svakt måneskinn lyste opp rommet.

Han prøvde å se bak seg. Klarte å vri hodet nok til at han kunne se konturen av en person. «Hjelp meg!» raspet stemmen hans håpefullt.

Sko knaste mot underlaget. Han kunne høre pusten, ane frostrøyken ut av kjeften, kjente gnisten av håp bli antent idet skikkelsen kom nærmere.

«Vær så snill,» pistret han. «Kan du hjelpe meg?»

Skikkelsen svarte ikke, sto bare og betraktet ham.

«Jeg må hjem til min kone og mine barn!» bønnfalt han. «Min kone har sikkert etterlyst meg allerede. Jeg gikk i land for noen dager siden …» Han stusset, visste ikke hvor lang tid som hadde gått fra han gikk ved Nøstet, til han våknet opp her.

Det gikk opp for ham at denne personen ikke var villig til å hjelpe ham.

Steinene under føttene hans ble sparket bort.

«Nei! Ikke …»

Føttene lette desperat etter nytt feste, og fant det så vidt. Han sto på én fot, på en stein som rugget usikkert oppå en annen.

En visshet raste gjennom hodet hans: Treverket rundt halsen kom ikke til å gi etter. Han var en liten, uvøren bevegelse fra den visse død.