Blanca og Petter forlot familien Linds hus sammen. Heldigvis hadde ikke Brynje overhørt noe om den avkappede fingeren. Agnes hadde tatt ham på fanget og forklart at de lurte på hvor moren hans kunne være, siden de ikke hadde hørt fra henne på så lenge.

«Og dere tror at hun er død?» hadde Brynje spurt mens han klamret seg til Agnes.

«Det vet vi ikke, men det kan være slik,» hadde hun forklart, og så hadde hun spurt hvorfor han og Stine aldri snakket eller spurte om moren. Brynjes svar var hjerteskjærende.

«Fordi vi er redd dere skal si at hun er død.»

«Jeg har så vondt av ham,» sa Petter nå. «Han er blitt den lillebroren jeg aldri fikk, og det siste jeg vil, er at han skal være lei seg.»

De krysset trikkeskinnene, og Blanca tok armen hans.

«Brynje er heldig som har deg, det er vi alle.»

«Det var snilt sagt,» sa Petter, og ble som vanlig sjenert. «Tror du det vil gå bra med ham?»

«Ja, det er jeg helt sikker på. Han har så mange gode mennesker rundt seg, så uansett hva som har skjedd moren hans, vil han klare seg.»

«Jeg håper du har rett, og jeg håper at du har hatt en fin jul selv om du fikk den grusomme pakken.»

«Jeg tenkte faktisk på det. Denne julen er så spesiell for både deg og meg, og jeg var så opptatt av at den skulle bli perfekt. Men så skjedde dette med fingeren, og jeg følte at alt var ødelagt, men jeg tok feil. For hvem som enn sendte meg den, skal ikke vedkommende få ødelegge julen min. Det var så kjekt i Villa Parkveien frem til vi fant den pakken, og det har jo for det meste vært veldig hyggelig i kveld også.»

«Det har du rett i. De dårlige hendelsene kan ikke ta ifra oss de gode.»

«Akkurat!» Blanca smilte. «Kan jeg få vise deg noe, Petter?»

«Ja, det er klart.»
Hun stanset, trakk av seg votten og viste frem hånden.

Petter sperret opp øynene. «Ikke si … åh, Blanca! Jeg er så glad for deres skyld. Dere er som skapt for hverandre.»

«Synes du det?» spurte Blanca overrasket. «Det er bare en troskapsring, men det er bare fordi jeg ikke føler meg helt klar for forlovelse ennå.»

«Jeg forstår deg godt, Blanca. Du må gjøre ting i ditt tempo.» Petter tok hendene hennes. «August er en heldig mann.»

«August?» Hjertet sank i brystet hennes. «Det er Christophers ring.»

«Åh? Jeg mener … ja vel.»

Blanca slo frustrert ut med armene. «Hva er det med deg og Lotta og Gitte og … Hvorfor kan ingen av dere forstå at det er Christopher og jeg som hører sammen? Hvorfor er dere så opphengt i at August og jeg skal bli et par?»

«Beklager, Blanca, men det er som jeg sa. Det virker som om du og August er skapt for hverandre.»

«Men det er vi altså ikke, og hva er det som er så galt med Christopher, om jeg får spørre?»

«Jeg vet ikke helt, men noe er det. Han er for glatt, for slu.»

«Hvor tar du det ifra? Kjenner du ham godt?»

«Det vet du at jeg ikke gjør, men jeg er ingen dårlig menneskekjenner.»

«Jeg gir opp!»

Petter trakk på skuldrene. «Jeg er bare ærlig. Er ikke det bra?»

«Virkelig bra!» svarte Blanca surt og marsjerte av gårde. «Helt strålende!»

Til toppen