Han la hendene rundt Erle og snudde henne mot seg. Bort fra synet av båten som snart var forsvunnet.

«Hva med Reinert?» hvisket hun. Nå var tankene blitt til mos igjen. Umulige å sortere.

«Enten sover han videre … eller så våkner han, ser Signe og legger to og to sammen når han oppdager hvem som styrer båten. Reinert kan hamle opp med Clementina. I hvert fall hvis han klarer å overrumple henne.»

Det skulle vel være en slags trøst i ordene, men Erle ble ikke beroliget.

«Reinert har ikke sett Signe på nesten et halvt år. Hun var en baby den gangen. Nå er hun ni måneder gammel, et helt annet barn. Min bror er full, Theodor. Han kommer til å være så omtåket at han kan være troende til å innbille seg at det er Clementinas barn. Det hun lurte ham til å tro at hun ventet. Det er ikke sikkert at han i sin tilstand husker at magen var falsk og at det ikke var noe barn.»

Theodor humret, men det lå ingen glede i det. «Så dum er han vel ikke.»

«Si ikke det. Reinert vil ikke være til hjelp. Tvert om! Jeg tror Clementina kommer til å kvitte seg med ham når hun oppdager ham. Lure ham … dytte ham over bord …»

Theodor svarte ikke. Han slapp henne, plukket opp den forhatte blå kappen og la den om skuldrene hennes. Han vrengte av seg oljejakken og ville legge den over henne også, men hun ristet på hodet. Hun frøs ikke, og hvis hun ble pakket mer inn, trodde hun at hun ville kokes levende. Han skjønte det, og slapp jakken ned på svaberget.

I stedet la han armene om henne og strøk hånden gjennom håret hennes. Hun begravde ansiktet mot skulderen og halsen hans.

Omfavnelsen burde ha fått hjertet til å finne en roligere takt. Men i stedet var det som om det ble vanskeligere å puste. Brystet brant av redsel, sorg og panikk.

De første tårene kjentes som ulmende glør da de forlot øynene. Hete av skam fordi hun hadde mistet Signe. Brennende av skyld fordi hun ikke hadde klart å forhindre at Clementina tok henne. Stakkars, stakkars lille Signe.

Stoffet i skjorten hans kjentes kaldt, men ikke lenger vått. Han begynte å bli tørr etter svømmeturen for mange timer siden. For ikke å gjøre det verre trakk hun seg unna, tørket kinnene og sank ned på det lille som fantes av gress.

Theodor satte seg ved siden av henne. Tok hendene hennes og betraktet dem mens han gned dem varsomt. Han virket tankefull.

Hun var for knust til å orke å si noe. Hans trøstende ord ville ikke hjelpe, for det ville bare være falsk oppmuntring. For han visste ikke hvordan dette ville ende. Like lite som hun kunne vite det.

De satt skulder ved skulder. Hun måtte innrømme at det var godt ikke å sitte her alene denne natten. Han la pannen mot hennes, og pusten hans strøk som kjærtegn mot kinnet. Theodor var utvilsomt fortvilet på hennes vegne. Men det var ikke hans søster som var i klørne på en farlig kvinne med en altoverskyggende besettelse. Han kunne ikke kjenne den samme desperasjonen som holdt på å fortære henne innvendig.

«Hun har rett,» sa han lavt. «Vi kommer til å bli plukket opp så snart de første fiskerne drar ut. Innen et par timer. Hun satte oss av her for å få et forsprang. Når noen ser oss, må vi be vedkommende om å skysse oss inn til byen. Jeg går til museet i morgen tidlig og henter messingløven.»

Erle nikket. Det var bedre å tenke fremover enn å begrave seg i selvmedlidenhet. De måtte heller legge en plan.

«Jeg blir med deg.»

Theodor nikket. «Fakultetet åpner klokken åtte. Forretningen åpner klokken ni, og da skal vi være der. Og få tilbake Signe.»

Erle klarte ikke å svare. Bare det ble så enkelt. De satt tross alt på en øde holme midt på natten, og det var usikkert om de ville blir funnet i tide. Sjansen for at lensmannen fant dem først, var like stor som at en fisker skulle komme dem til unnsetning. Og da ville de bli ført tilbake til Os for avhør. Erle orket ikke å si ordene høyt.

«Jeg skal gjøre alt i min makt, Erle,» sa han omsorgsfullt. «Vi er sammen om dette. Du er ikke alene. Fra nå av har du meg, enten du vil eller ikke.»

En ufrivillig latter unnslapp henne. Det var sant. De befant seg på en øde øy.

«Takk for at du er her, Theodor,» nikket hun.

Og følte håpet stige sammen med kjærligheten som blusset mellom dem.

Til toppen