Orkesteret spilte opp til dans. Lydia kjente at noen prikket henne på skulderen. Da hun vendte på hodet, sto Jon der og smilte. «Vil festens peneste frøken danse med en enkel mann som meg?» spurte han med tilkjempet alvor.

Lydia så seg rundt etter Sjur, men han var ikke å se. «Det vil jeg gjerne,» lo hun og lot ham føre henne ut til midten av borggården, der flere par hadde stimlet sammen. Hun lukket øynene, og lot Jon svinge henne rundt, rundt til den gufne følelsen forsvant. Musikken var livlig og lett å følge. Trekkspill, trompet og noe som lignet på en stor fiolin lagde lystige toner. Visst var baronessen svært underlig, men hun virket nokså harmløs. Lydia var glad for at de hadde sluppet så billig unna. Det hadde nok ikke vært tilfelle dersom det var baronen som hadde oppdaget dem, tenkte hun.

Hun så at onkel Lars danset med tante Kari. Han så på konen sin som om han var en forelsket unggutt som endelig hadde klart å få en dans med sitt hjertes utkårede. Og der ble Martha svinget rundt av smedens sønn. Han hvisket noe i øret hennes, og Lydia kunne se at hun lo – litt for hysterisk. De som ikke danset, sto rundt om og klappet og trampet takten. Plutselig så Lydia noe merkelig i øyekroken. Det var den ekle, lille slangen von Krogh. Men hva var det han drev med? Det så ut som om han prøvde å få øyekontakt med henne. Han viftet med noe, rundt og rundt. Nå så hun at det var et svart silkebånd. Var det hennes silkebånd? Det som hadde mistet etter at han hadde truet henne? Ja, det måtte det være. Nå førte han det opp til nesen og trakk inn duften mens han gliste mot henne og blunket. Lydia kjente kvalmen stige opp i halsen, og klamret seg til Jon for ikke å falle om.

«Er det noe i veien?» spurte Jon og så bekymret på henne.

Lydia ristet på hodet og prøvde å smile beroligende. «Det er bare så trangt her. Kan vi trekke oss litt ut til siden?» ba hun.

Jon tok hånden hennes, og sammen snirklet de seg bort fra von Krogh og de dansende parene. «Skal vi gå en tur i parken?» foreslo han.

De sa ikke mye der de gikk, men det trengtes ikke heller. Det føltes godt og trygt å rusle ved Jons side, men tanken på Sjur ville ikke slippe taket i henne. Hun kikket opp på lyktene.

«Jeg har villet spørre deg om noe, Lydia ...»

«Du kan spørre meg om hva du vil.» Lydia smilte, og så hvordan et lys ble tent i øynene hans. Han smilte skjevt tilbake, og kikket på henne under luggen. Lydia ventet på spørsmålet. Jon stanset og tok hendene hennes. Han så henne dypt inn i øynene. «Jeg har ventet på riktig tidspunkt.» Han så seg rundt, før blikket igjen landet på Lydia. «Se så vakkert det er her, Lydia. Så vakker du er.»

Hun følte seg usikker, var det kjolen han mente?

«Dette er riktig tidspunkt,» fortsatte han.

«Ja vel.»

De hadde kommet rundt slottet nå, og Jon nikket i retning av en velkjent benk. «Mitt håp er at du en dag vil sitte på ja-benken og vente på meg.» Jon trakk pusten. «Vil du det, Lydia?»

Hjertet sank i brystet. Lydia ristet langsomt på hodet, men Jon grep igjen etter hendene hennes. Hun ville trekke dem til seg, men lot ham ta dem.

«Du, av alle mennesker, kan ikke ha unngått å skjønne hva jeg føler for deg. Hva jeg alltid har følt for deg.»

Lydia hikstet og dro hendene til seg. Hun kunne ikke la ham holde dem lenger. «Å, kjære Jon,» begynte hun. Håpet hun leste i ansiktet hans, fikk henne til å ville gråte, men hun måtte være ærlig, for begges skyld. «Jeg er så inderlig glad i deg, Jon, men du er min venn. Jeg tenker ikke på deg som noe mer enn det.»

Jon tok et skritt tilbake. Smilet var visket vekk.

«Jeg er så lei meg! Det var aldri min mening at du skulle misforstå mine følelser for deg, men mitt hjerte tilhører en annen.»

Jon holdt opp en hånd. «Det holder. Er det slusken? Tror du at han vil gi deg et bedre liv enn det jeg kan tilby deg? Er du så godtroende, Lydia?»

Hun visste at det var skuffelsen hans som snakket, likevel ble hun arg. «Du vet ikke hva du snakker om! Sjur lever det livet han vil, og det er mer enn man kan si om deg. Vil du noensinne våge å leve ut dine drømmer, eller er du så redd for faren din at …»

Blikket hans fikk henne til å tie. «Tilgi meg, jeg mente ikke å …»

I et grusomt øyeblikk stirret han på henne, som om han ikke visste hvem hun var.

«Jon, vær så snill. Jon!»

Han snudde på hælen og forlot henne. Hun skulle til å gå etter ham, men skjønte at det ikke ville være godt for noe. Jon var såret, hun hadde såret ham, og det fantes ikke noe hun kunne gjøre.

Hun sukket tungt og begynte å rusle langsomt mellom trærne. Angeren rev i henne. Hadde hun akkurat mistet sin eldste venn?

Hun ble litt sjenert da hun fikk øye på et par som sto lent mot en trestamme, men klarte likevel ikke å vende blikket bort. Kvinnen hadde et vakkert sjal over håret. Det var svart, med mønster i alle regnbuens farger. Hun rufset mannen lekent i håret. Da han tok et støtteskritt for ikke å miste balansen, fanget lyset fra lykten ansiktet hans, og Lydia så tydelig det lange arret. Det kjentes som om hun fikk et hardt slag i magen. Hun trakk pusten fort inn. Øynene ble blanke. For en idiot hun var! Drev og spjåket seg ut for Sjurs skyld, når han ikke kunne ha brydd seg mindre om henne!

Latteren til Sjur og den ukjente kvinnen ga henne gåsehud. Det føltes som om de lo av henne. Hun begynte å gå bakover, men greide ikke å slite blikket vekk fra paret. Det gjorde vondt, men det fortjente hun. Slik innbilskhet som hun led av, måtte straffes. Sjur hadde aldri likt henne på den måten, det var bare ønsketenkning.

Da hun så ham legge en arm rundt sin utvalgte, la hun på sprang. Hun løp til slottet skjulte henne, og først da brøt hun sammen. Tårene flommet, og hun hulket høyt. Synet av Sjur og den andre kvinnen rev og slet i hjertet, og fikk henne til å ville skrike til lungene sprakk.

Først da hun kom ut på den mørke veien, slapp hun skriket løs. Hun rev ut hårnålene og gnikket hardt på kinnene for å få vekk den idiotiske fargen. Tårene gjorde synet utydelig, og nesen ble tett.

Vannets voldsomme fart ville overdøve alle lyder, tenkte hun. Kanskje kunne det også vaske bort noe av det onde. Da hun hadde bestemt seg, løp hun det raskeste hun klarte. Fossen kalte på henne.

Da hun kom frem, sank hun ned på bakken og la seg i fosterstilling. Skriket stilnet, men tårene rant fremdeles. Først følte hun seg bare nummen, men etter hvert trengte kulden inn og tvang henne til å reise seg. Med ustø skritt gikk hun frem til kanten og stirret ned i det fresende vannet.

Hun hørte ikke skrittene bak seg. Knuffet i ryggen var hardt. Hun falt, og strakte ut hendene for å ta seg for, men til ingen nytte. Den iskalde fossen førte henne med seg et stykke nedover. Hodet hennes traff en stein, og øynene rullet bakover, men da var hun ikke lenger i stand til å føle smerte.

Til toppen