Først da hun kom frem til porten, innså Malin at hun ikke ville komme noen vei. Det var ikke kveld, det var natt. De gamle, syke og spedalske lå og sov på denne tiden, kanskje med unntak av de søvnløse.

Hun gikk likevel inn på gårdsplassen.

Ikke et lys var å se. Ingen røyk fra ljorene. Ikke engang lyder fra husdyr og fjærkre kunne høres.

Så stille hun kunne beveget Malin seg over plassen mot kirken. Hun stilte seg på tå og kikket inn gjennom det lille vinduet som var i døren. Inne var det mørkt, og hun kunne se at det var helt tomt.

For sikkerhets skyld kjente hun på døren, men den var låst. Sara kunne ikke gjemme seg der inne.

Malin gikk tilbake mens hun kikket opp på svalgangen i hovedbygget. Det var ingen som hadde lys på, det var hun overbevist om. Forstanderen lå sikkert også og sov. Skjønt hun kunne ikke forstå at noen kunne sove i natt.

Da hun nesten hadde nådd porten, fanget hun opp lyden av en som hostet grunt, etterfulgt av noen som hysjet.

Det kom fra vognskjulet, en liten bygning innenfor porten. Hun listet seg bort til den brede døren. Det var et kvisthull i ansiktshøyde, og hun bøyde seg litt og kikket inn. I det svake lyset fra en sped flamme kunne hun se to skikkelser som satt tett sammen. En tredje satt med ryggen til, og så oppdaget hun enda flere som lå på gulvet.

Noen snufset, og lyden av klaprende tenner var også tydelig.

De som var i vognskjulet, måtte være ofre for brannen, husløse. Trolig hadde de fått ly av forstanderen. Alle ville nok hjelpe til i en tid som denne.

Malin ble stående litt. Hvor sannsynlig var det at Sara var der inne? Ikke mer sannsynlig enn at hun var i teltleiren eller borte ved Lungegården. Men hvorfor vognskjulet? Hvorfor ikke hospitalskirken? Fordi de var der ulovlig?

Hostingen brøt igjen den påfallende stillheten. Det lød som et lite barn. Det stakk i Malin, for det måtte være iskaldt i et trekkfullt uthus, og trolig hadde de ikke mat der heller. Det var plass i sykestuen. Hun bestemte seg for å tilby dem plass.

Hun banket på så forsiktig hun kunne. «Hei der inne. Kan dere åpne?»

Det ble dørgende stille.

Malin trakk i jernhanken som fungerte som dørhåndtak, men oppnådde bare at hele døren bråkte.

«Har dere satt på en slå innvendig? Hvorfor det?»

Det var så stille at Malin lurte på om hun hadde innbilt seg lydene hun hadde hørt.

«Jeg vil tilby dere et bedre tilfluktssted enn dette. I Nikolaikirken er det en sykestue, og jeg hører at dere hoster. Dere kan pådra dere lungebetennelse. Tæring, eller hva det nå kalles.» Det siste sa hun lavere.

«Gå din vei!» kom det innefra.

Det lød som et barn som ikke hadde kommet i stemmeskiftet ennå. Når han svarte, måtte han være lederen deres. Et barn. Det lovet ikke godt.

«Kan dere åpne? Jeg akter ikke å gå. Da henter jeg heller forstanderen og får ham til å låse opp. Jeg kjenner Henning Skredare, og han vil ikke nekte meg det.»

Noen innenfor gispet, og det lød lav mumling. Malin kunne ikke skjelne ordene, men hun var sikker på at den ene stemmen tilhørte en jente.

«Sara? Er det deg? Er du der inne? Du må komme tilbake til Nikolaikirken!»

Innefra var det noen som bannet. Malin visste at hun trolig vekket noen inne på Spitalet, men det fikk ikke hjelpe. Det var sannsynlig at Sara var der, og hun måtte få vite hva fru Helvig hadde bestemt. Og de andre stakkarene ville ha det bedre i Nikolaikirken. Ikke minst kunne de bli gjort oppmerksom på suppekjøkkenet.

Endelig var det bevegelser i døren, og den ble åpnet på gløtt. Malin så to gutter holde en bjelke.

«Hvorfor har dere forskanset dere her inne?» spurte hun og så på den største av de to.

I det samme kjente hun ham igjen. Han var så mager at han virket sykelig, og forandringen var nesten ubegripelig.

«William? Er det virkelig deg?»

Den eldste av de tre Visser-brødrene fra Hollenderstedet så rett på henne, uten å blunke. Han hadde åpenbart skjønt at det var henne, uten at han åpnet med det samme.

«Er Jonatan og Erasmus her også? Er det Erasmus som er syk?»

Det så ikke ut til at de ville slippe henne inn.

«Gå Eders vei, ellers får vi alle vanskeligheter.»

«Hvorfor det? Hva gjør dere her?» Malin åpnet døren så hun kunne gå inn.

«I forstår ikke! Ingen vil noensinne forstå. Gå!»

Malin så på dem som lå på gulvet. De var til sammen åtte stykker. Det var bare barn. Sara var ikke blant dem.

Femåringen Jonatan lå på en haug med halm, med lillebroren på to år tett ved sin side. De hadde ikke teppe på seg, og var kledd i fillete vamser.

«Hva er dette for noe?» hvisket Malin. Hun skjønte at noe var forferdelig galt. «William?»

Han hadde lukket døren, men ikke satt for slåen. Ansiktet lyste av oppgitthet.

Malin sank ned på kne foran gutten, som ikke var mer enn åtte år. Hun grep etter hendene hans, men han vek unna.

«Hva er det som har hendt med dere? Hvor er Berent op den Graf? Han skulle ta seg av dere.»

«Vi ble lurt. Vær så snill, gå, jomfru Malin. Dette er farlig for Eder.»

«Farlig? Hvordan? Er dere i fare?»

Han holdt masken bemerkelsesverdig godt. Ikke en eneste muskel i ansiktet rørte seg.

«Kom til Nikolaikirken. Der er det senger, varme og mat. Der er det trygt for dere. Blir dere i dette trekkfulle uthuset, blir dere alvorlig syke, det lover jeg dere.»

Hun snudde seg mot de andre barna. De var våkne, alle sammen. Hvite, blanke og tomme blikk glodde på henne. Med ett la hun merke til Jonatans hånd. Håndleddet var inntullet i et skinnstykke, og pinner stakk ut. Som om det var skadet og skulle holdes i ro.

«Dere var i Isdalen!» Hun så på William igjen.

Selv om han ikke fortrakk en mine, visste hun at hun hadde rett. Men Filip … han hadde sagt … Det var ingen tvil. Filip hadde behandlet Jonatans brudd, og hadde nektet å fortelle henne det. Han hadde løyet!

«Hvorfor var dere der oppe?» spurte hun.

«Det er der vi blir til rotter,» sa en tynn stemme bak henne.

 

Først da hun kom frem til porten, innså Malin at hun ikke ville komme noen vei. Det var ikke kveld, det var natt. De gamle, syke og spedalske lå og sov på denne tiden, kanskje med unntak av de søvnløse.

Hun gikk likevel inn på gårdsplassen.

Ikke et lys var å se. Ingen røyk fra ljorene. Ikke engang lyder fra husdyr og fjærkre kunne høres.

Så stille hun kunne beveget Malin seg over plassen mot kirken. Hun stilte seg på tå og kikket inn gjennom det lille vinduet som var i døren. Inne var det mørkt, og hun kunne se at det var helt tomt.

For sikkerhets skyld kjente hun på døren, men den var låst. Sara kunne ikke gjemme seg der inne.

Malin gikk tilbake mens hun kikket opp på svalgangen i hovedbygget. Det var ingen som hadde lys på, det var hun overbevist om. Forstanderen lå sikkert også og sov. Skjønt hun kunne ikke forstå at noen kunne sove i natt.

Da hun nesten hadde nådd porten, fanget hun opp lyden av en som hostet grunt, etterfulgt av noen som hysjet.

Det kom fra vognskjulet, en liten bygning innenfor porten. Hun listet seg bort til den brede døren. Det var et kvisthull i ansiktshøyde, og hun bøyde seg litt og kikket inn. I det svake lyset fra en sped flamme kunne hun se to skikkelser som satt tett sammen. En tredje satt med ryggen til, og så oppdaget hun enda flere som lå på gulvet.

Noen snufset, og lyden av klaprende tenner var også tydelig.

De som var i vognskjulet, måtte være ofre for brannen, husløse. Trolig hadde de fått ly av forstanderen. Alle ville nok hjelpe til i en tid som denne.

Malin ble stående litt. Hvor sannsynlig var det at Sara var der inne? Ikke mer sannsynlig enn at hun var i teltleiren eller borte ved Lungegården. Men hvorfor vognskjulet? Hvorfor ikke hospitalskirken? Fordi de var der ulovlig?

Hostingen brøt igjen den påfallende stillheten. Det lød som et lite barn. Det stakk i Malin, for det måtte være iskaldt i et trekkfullt uthus, og trolig hadde de ikke mat der heller. Det var plass i sykestuen. Hun bestemte seg for å tilby dem plass.

Hun banket på så forsiktig hun kunne. «Hei der inne. Kan dere åpne?»

Det ble dørgende stille.

Malin trakk i jernhanken som fungerte som dørhåndtak, men oppnådde bare at hele døren bråkte.

«Har dere satt på en slå innvendig? Hvorfor det?»

Det var så stille at Malin lurte på om hun hadde innbilt seg lydene hun hadde hørt.

«Jeg vil tilby dere et bedre tilfluktssted enn dette. I Nikolaikirken er det en sykestue, og jeg hører at dere hoster. Dere kan pådra dere lungebetennelse. Tæring, eller hva det nå kalles.» Det siste sa hun lavere.

«Gå din vei!» kom det innefra.

Det lød som et barn som ikke hadde kommet i stemmeskiftet ennå. Når han svarte, måtte han være lederen deres. Et barn. Det lovet ikke godt.

«Kan dere åpne? Jeg akter ikke å gå. Da henter jeg heller forstanderen og får ham til å låse opp. Jeg kjenner Henning Skredare, og han vil ikke nekte meg det.»

Noen innenfor gispet, og det lød lav mumling. Malin kunne ikke skjelne ordene, men hun var sikker på at den ene stemmen tilhørte en jente.

«Sara? Er det deg? Er du der inne? Du må komme tilbake til Nikolaikirken!»

Innefra var det noen som bannet. Malin visste at hun trolig vekket noen inne på Spitalet, men det fikk ikke hjelpe. Det var sannsynlig at Sara var der, og hun måtte få vite hva fru Helvig hadde bestemt. Og de andre stakkarene ville ha det bedre i Nikolaikirken. Ikke minst kunne de bli gjort oppmerksom på suppekjøkkenet.

Endelig var det bevegelser i døren, og den ble åpnet på gløtt. Malin så to gutter holde en bjelke.

«Hvorfor har dere forskanset dere her inne?» spurte hun og så på den største av de to.

I det samme kjente hun ham igjen. Han var så mager at han virket sykelig, og forandringen var nesten ubegripelig.

«William? Er det virkelig deg?»

Den eldste av de tre Visser-brødrene fra Hollenderstedet så rett på henne, uten å blunke. Han hadde åpenbart skjønt at det var henne, uten at han åpnet med det samme.

«Er Jonatan og Erasmus her også? Er det Erasmus som er syk?»

Det så ikke ut til at de ville slippe henne inn.

«Gå Eders vei, ellers får vi alle vanskeligheter.»

«Hvorfor det? Hva gjør dere her?» Malin åpnet døren så hun kunne gå inn.

«I forstår ikke! Ingen vil noensinne forstå. Gå!»

Malin så på dem som lå på gulvet. De var til sammen åtte stykker. Det var bare barn. Sara var ikke blant dem.

Femåringen Jonatan lå på en haug med halm, med lillebroren på to år tett ved sin side. De hadde ikke teppe på seg, og var kledd i fillete vamser.

«Hva er dette for noe?» hvisket Malin. Hun skjønte at noe var forferdelig galt. «William?»

Han hadde lukket døren, men ikke satt for slåen. Ansiktet lyste av oppgitthet.

Malin sank ned på kne foran gutten, som ikke var mer enn åtte år. Hun grep etter hendene hans, men han vek unna.

«Hva er det som har hendt med dere? Hvor er Berent op den Graf? Han skulle ta seg av dere.»

«Vi ble lurt. Vær så snill, gå, jomfru Malin. Dette er farlig for Eder.»

«Farlig? Hvordan? Er dere i fare?»

Han holdt masken bemerkelsesverdig godt. Ikke en eneste muskel i ansiktet rørte seg.

«Kom til Nikolaikirken. Der er det senger, varme og mat. Der er det trygt for dere. Blir dere i dette trekkfulle uthuset, blir dere alvorlig syke, det lover jeg dere.»

Hun snudde seg mot de andre barna. De var våkne, alle sammen. Hvite, blanke og tomme blikk glodde på henne. Med ett la hun merke til Jonatans hånd. Håndleddet var inntullet i et skinnstykke, og pinner stakk ut. Som om det var skadet og skulle holdes i ro.

«Dere var i Isdalen!» Hun så på William igjen.

Selv om han ikke fortrakk en mine, visste hun at hun hadde rett. Men Filip … han hadde sagt … Det var ingen tvil. Filip hadde behandlet Jonatans brudd, og hadde nektet å fortelle henne det. Han hadde løyet!

«Hvorfor var dere der oppe?» spurte hun.

«Det er der vi blir til rotter,» sa en tynn stemme bak henne.

Til toppen