Lotta ante ikke hvor lenge hun hadde vært innelåst, men hun trodde det var blitt kveld. Kokka Astri hadde kommet innom med mat to ganger og tømt potten. Lotta hadde prøvd å spørre henne ut, tryglet henne om å la døren stå åpen, men Astri hadde virket redd. Hun hadde hvisket at hun var lei seg, men at det var herr Herenfeldts ordre.

Nå hadde Lotta lagt en plan. Neste gang Astri låste opp døren, skulle hun være forberedt. Om hun bare fikk skubbet henne til side, ville hun klare å komme seg ut. Ned trappen var hun raskere enn den betydelig eldre kokka. Resten fikk hun ta som det kom. Det var kanskje ikke en veldig god plan, men om hun ikke kom seg ut snart, kom hun til å miste forstanden.

Hun stilte seg opp like innenfor døren. Da hun omsider hørte nøkkelen bli vridd rundt, spente hun kroppen. I samme øyeblikk som døren ble åpnet, kastet hun seg frem. Sterke armer la seg rundt henne og holdt henne fast som i en skrustikke. Det hjalp ikke hvor mye hun sprellet, sparket og slo.

«Nå roer du deg ned,» lød farens stemme, før han løsnet grepet. «Sett deg på sengen.»

Hun visste at slaget var tapt, og gjorde som han sa.

«Nå må vi snakke sammen. Kanskje du vil begynne?» Madrassen sank ned da faren satte seg ved siden av henne.

Trassig knep hun munnen sammen.

«Ikke det, nei. Kanskje det blir enklere om jeg stiller deg noen spørsmål.» En raspende lyd avslørte at han dro hånden over skjeggstubbene på haken. «Hvorfor ble du så overrasket over at jeg var her da du kom hjem?»

Hun svarte ikke, nektet å delta i leken hans. Han visste jo allerede svarene.

«Var det slik at du trodde jeg var et annet sted? En mindre og mørkere plass?»

Ja! ville hun skrike. Hvorfor er du ikke i arresten?

«Jeg skal ikke gå rundt grøten lenger, kjære datter. Du har konspirert mot meg, sammen med en kvinne ved navn Eugenia Wiijk, stemmer ikke det?» Han ventet ikke på svar. «Det ingen av dere tok med i beregningen, er at jeg er en av byens mektigste menn. Som direktør i Privatbanken styrer jeg over svært mye av denne byens kapital, og det er mange som er avhengige av min velvilje. Fru Wiijk tilhører riktignok også øvre samfunnssjikt, men en fin frue mer eller mindre utgjør ingen større forskjell. Så da vil jeg spørre deg: Hvor tror du din allierte befinner seg for øyeblikket?»

Lotta åpnet munnen for første gang siden faren kom inn. «Hun er ikke min allierte,» sa hun mutt.

«Svar på spørsmålet mitt, Charlotta. Hvor tror du fru Wiijk befinner seg?»

«I arresten?»

«Helt riktig! Hun er med andre ord der hun hører hjemme. Men jeg ville ikke blitt overrasket om hun ble sendt til Neevengården. Det er jo tydelig at kvinnen er gal, og min gode venn, doktor Qvist, skulle nok gjerne brynt seg på henne.» Han lo kaldt.

Hvem var denne mannen? Og hvor var den faren som hun hadde forgudet i hele sin oppvekst? Hadde han aldri eksistert? En tomhet spredte seg i Lottas indre. De burde aldri ha reist fra slottet.

«Du lurer sikkert på hva jeg skal gjøre med deg,» fortsatte faren. «Men det har jeg faktisk ikke bestemt meg for ennå. Og mens jeg tenker på saken, får du bli her.

«Vær så snill, far,» ba hun da faren reiste seg. «Ikke lås meg inne igjen.»

Skrittene over gulvet stanset. «Du svek meg, Lotta. Du svek din egen far.» Det kalde i stemmen hans var borte, nå var den bare sår.

I neste sekund slo døren igjen, og nøkkelen ble vridd om. Lotta sank sammen. Hva kom faren til å gjøre med henne? Hun var virkelig redd nå, for hun visste jo at det hun hadde gjort mot faren var utilgivelig.

Til toppen