«Matilde og Tomine,» ropte hun glad og vinket med begge hendene.
Reaksjonen kom umiddelbart.
«Men det er jo Olea,» utbrøt Tomine og vinket tilbake.
«Jøsses og amen!» kom det forskrekket fra Matilde. «Ja visst er det vår Olea, men hvordan har hun havnet her?»
Olea hadde tenkt at hun skulle skifte raskt før hun løp ut til dem, men hun rakk knapt å tenke tanken ferdig før de to kvinnene kom halsende inn i værelset.
«Jeg begriper ikke noe som helst,» sa Tomine og omfavnet henne. «Men desto mer gledelig er dette gjensynet.»
«Du store vide verden,» sa Matilde og klemte henne inntil seg. «Det er knapt til å tro at vi skulle få se deg igjen.» Som alltid ellers gjentok hun budskapet og forsterket det. «Du store allmektige og vide verden så rart, men fint dette er, ja, det er ualminnelig fint.»
Olea ristet forvirret på hodet.
«Dette skjønner heller ikke jeg noen ting av. Verden må enten ha krympet eller så har jeg gått i ring.»
Tomine lo.
«Du er ikke tilbake i Gudbrandsdalen, kjære deg. Trodde du det?»
Olea visste ikke helt hva hun skulle tro.
«Men hvor er jeg kommet?»
«Målselv,» opplyste Matilde. «Men hele dalen er befolket av mennesker fra Gudbrandsdalen og Østerdalen, så vi forstår godt at du er i villrede. Det var vi også den første tiden, til de grader i villrede.»
«Det har altså skjedd en folkevandring?» Olea ble en smule betenkt over et slikt fenomen. Hun rynket brynene og så først spørrende på Tomine, som svarte med et knis, før hun vendte blikket mot Matilde.
«Ja, det kan du trygt si.» Matilde slo hendene sammen. «Dølene har beveget seg nordover.»
«Dette må jeg få en forklaring på,» sa Olea.
«Vi får ta én ting av gangen, og aller først vil vi vite absolutt alt om hvordan du har havnet her hos oss,» sa Tomine og stirret spent på henne. «Dette er nesten for utrolig til å være sant!»
«La nå Olea få kle seg før du setter i gang,» kom det formanende fra Matilde.
En stund senere satt alle tre rundt et langbord i skysstasjonens kjøkken og drakk kaffe og spiste brødskiver og avletter med myssmør og prim. Olea lot blikket vandre fra ovnen og ildstedet med stekejernet og det rosemalte framskapet til kobberkjeler og tinndørslag og børtreet som var stilt opp mot veggen med to fulle bøtter foran. På veggen hang et utvalg av kjøkkentøy, kanner, seidler og tallerkener.
Hun likte det hun så, alt var nøyaktig slik det skulle være, og også en vakkert utskåret primstav hadde fått plass over arbeidsbenken. Det kjentes trygt og godt å sitte her sammen med Matilde og Tomine.

Til toppen