– Sånn, sa Rita tilfreds da brevet deiset ned i den røde postkassen.

Å innvilge Lillian forlengelse av permisjonen hadde vært en sann fornøyelse. For Rita visste sant å si ikke hvordan hun skulle greie å beherske seg den dagen Lillian kom tilbake, og det var en tanke som hadde plaget henne mye i det siste. Men så hadde permisjonssøknaden landet på bordet hennes som sendt fra oven.

Et halvt år til. Det var det Lillian ba om. I søknaden sto det noe om å fordype seg i kunstnerisk virksomhet. Bla, bla, bla, tenkte Rita og hoppet over det. Jenta var et null, den saken var klar. Og ikke noe annet sted enn Los Angeles kunne det bli mer tydelig. Rita visste nemlig godt hvor hard konkurransen var der borte, og Lillian ville forsvinne i mengden som en anonym nobody.

– Bra, hadde Rita utbrutt da hun sprettet konvolutten, og hun hadde måttet legge bånd på seg da folk ved posthyllene begynte å lure på om hun hadde vunnet i lotto.

Hun fortet seg inn på kontoret sitt og feiret begivenheten ved å rote i Lillians personalmappe. Hun fant et sorthvitt-bilde av henne. Et foto Lillian sikkert hadde sendt inn den gang hun som nyutdannet meldte seg på audition til Det Norske Ballett Teater. Rita hengte bildet opp på oppslagstavlen.

I neste øyeblikk satt en rusten tegnestift godt plantet i Lillians lår. Men fulltrefferen roet ikke Rita ned, slik hun hadde trodd. Hun visste nemlig så altfor godt at Lillians permisjon ikke løste de andre problemene hennes: Hvordan hun skulle komme i kontakt med Lazlo?

Hun hadde nedverdiget seg til å ringe til Anna i går ettermiddag. Lazlos tidligere kone bodde fortsatt hos moren i Sandefjord, og hun hadde sagt opp ved teateret. Men Anna og Lazlo hadde tross alt vært gift i ti år, så hun måtte da vite hvor barnas far hadde tatt veien?

– Anna, hvordan har du det? hadde Rita spurt og lagt smørsiden til.

– Hvem snakker jeg med? spurte Anna kort.

Rita kremtet og presenterte seg.

– Jaha, og hva vil du? svarte Anna.

Rita sa hva hun hadde på hjertet. Pakket det inn som profesjonell omsorg fra en leder overfor en av sine medarbeidere.

– Hør her, svarte Anna skarpt.

Rita stusset over brodden. Det var jaggu ikke mye igjen av den forsiktige kvinnen som alltid stilte seg på bakerste rad.

– Hør her, Rita, du kan ikke ringe hit og bry meg med disse tingene. Det er en grunn til at Lazlo og jeg er skilt, og jeg vil ikke snakke om ham. OK? Og forresten har jeg ikke glemt hvordan du stakk kjepper i hjulene for stakkars Lillian. Der viste du virkelig ditt sanne ansikt.

– Nei, hør nå … sa Rita.

– Ikke prøv deg! Du vet utmerket godt hva jeg snakker om. Og du husker sikkert hvordan både Lazlo og jeg stilte oss bak Lillian den gangen? Hadde det ikke vært for det, hadde hun garantert sluttet på jobb for lenge siden. Så hva får deg til å tro at jeg vil hjelpe deg?

– Jeg … forsøkte Rita og følte seg trengt opp i et hjørne. Hvis Anna ikke ville hjelpe henne, hvem hadde hun da for hånden? Hun ransaket hodet etter en annen nyttig idiot, men kunne til sin skrekk ikke komme på en eneste en.

– Hør her, fortsatte Anna. – Jeg aner ikke hvor Lazlo er. Og om jeg hadde visst det, ville jeg ikke ha sagt det. Du får snakke med noen andre. Der er sikkert nok av folk som lar seg manipulere av deg, etter hva jeg hører.

Rita kjente halsen snøre seg i panikk og bestemte seg for å spille ut det beste kortet hun hadde.– Du vet vel at han var forelsket i Lillian! datt det ut av henne. – Mannen din. Han var forelsket i Lillian!

Merkelig nok reagerte ikke Anna slik Rita hadde trodd. Hun mistet verken munn eller mæle, raste eller tok igjen. Nei, hun bare sa rolig, nesten litt trett: – Et blaff. En flørt, kall det hva du vil. Lillian var uansett ikke årsaken til at jeg forlot ham. Og i motsetning til hva du tror, ville Lillian aldri ha gått bak ryggen på meg. Hun er ikke sånn.

– Nehei, så det er hun ikke? ropte Rita, helt ute av kontroll. – Og hvordan er det så Lillian er, da? Hæ? Kom igjen, Anna. Du gikk fra mannen din akkurat da han hadde lagt seg langflat etter den der skinnhellige kjerringa. Hvorfor skulle du ellers stikke av? Hæ?

Ordene stokket seg for Anna. Hun var ikke klar til å snakke om årene med fornedrelse. Ikke fordi hun ville beskytte Lazlo. Snarere fordi det sa så mye om henne selv. Det at hun hadde funnet seg i så mye. Men aldri om hun kunne betro seg til Rita. Hun og Lazlo var jo to alen av samme stykke.

– Kom igjen, Anna. Hvor naiv er du egentlig? Enhver som har øyne å se med, skjønte jo at det var noe mellom Lillian og Lazlo.

– Nei, avbrøt Anna henne og forsøkte å finne fotfeste. – Det eneste jeg har sett, er det som var mellom deg og Lazlo.

– Meg og Lazlo? Du tror vel ikke at …

– Rita, vis meg den respekt å ikke ta meg for en idiot, sa Anna. – Tror du ikke jeg vet hvordan dere holdt på under scenegulvet? Tror du ikke jeg så hvordan du la deg etter ham? Hvordan han falt for fristelsen. Jeg så dere, skjønner du, når dere holdt på.

– Eh …

– Lidenskap kler deg faktisk ikke så godt, Rita. Det er like malplassert på deg som vennlighet. Eller empati. Alt er bare påklistret.

– Anna, da. Tenk å si noe så ondskapsf …

– Spar meg for krokodilletårer. Du vet godt at du er den som er ondskapsfull. Egentlig fortjener dere hverandre, du og Lazlo. Bare synd han aldri kan bli din, nå som …

– Nå som hva da? spurte Rita.

Anna kunne høre at hun for sammen av angst. – Glem det, sa hun rolig. – Jeg sier ingenting. Du fortjener det ikke.

Til toppen