Constanse så utover det vakre landskapet. Så annerledes det var her nå. Forrige gang var det mørketid, og de var kommet hit for å hedre minnet av Mikkel, som de trodde var omkommet. Og nå satt han altså her lys levende. Det hadde vært overraskende å se ham igjen selv om hun hadde vennet seg til tanken på at han var i live. Og det mest overraskende var kanskje hennes egen reaksjon. For nå som tiden var gått, kjente hun hvor hakkete det liksom var mellom dem. Og hun husket at det alltid hadde vært sånn. De hadde kunnet sitte og spise frokost sammen, og plutselig var det som om de ikke hadde noe å snakke om. Det hadde alltid gjort henne oppkavet og fått henne til å fylle tomrommet med det hun så rundt seg. «Fin kalender» kunne hun si, selv om kalenderen hans var helt ordinær, noe han sikkert hadde fått på jobben. Og alle disse referansene hans som hun visst aldri skjønte. Og han skjønte åpenbart ikke hennes heller.

Hun smilte og sa i en lett tone: – Det var Lillian som valgte stedet til minneseremonien, vet du.

Han nikket uten å se på henne. Kroppen var en mørk silhuett mot den gylne horisonten, og han gikk nesten i ett med svabergene lenger bort.

Hun satte koppen i sanden. – Jeg skjønte jo at dette stedet måtte bety mye for dere. Ja, jeg føler meg nesten som en forbrytersom kommer hit.

Han så en annen vei. – Ikke tenk på det sånn.

Constanse gremmet seg. Å komme her og forstyrre ham, når han så tydelig ville være i fred. Hun tok hånden hans. – Mikkel, jeg …

Han misforsto den vennskapelige gesten og trakk hånden til seg.

– Ta det med ro, sa hun. – Jeg vil bare snakke med deg om Lillian.

– Å?

– Ja, sa Constanse og fortalte at hun hadde forsøkt å tale søsteren til fornuft. Få henne til å legge alt det vanvittige som hadde skjedd bak seg, og gå videre. – Men hun vil jo ikke høre på meg. Den jenta er faktisk det staeste mennesket jeg vet om.

Et lite smil gled over ansiktet hans. – Og … og hva vil hun ikke høre på, da?

Constanse strakte føttene mot bålet, men ikke så nær at flammene nådde skosålene. – Jeg forsøker å få henne til å gå tilbake til deg.

– Å? spurte Mikkel forbauset.

Hun nikket. – Mikkel. Det var utrolig trist, det som skjedde med oss tre. Ingen av oss fortjente det, men det er som det er, og vi får ikke gjort noe med det. Men det eneste fornuftige nå er at dere finner tilbake til hverandre. Jeg har sagt det til Lillian, men den egenrådige søsteren min vil ikke høre etter. Hun sier hun ikke klarer det.

Han kastet en stein ut på havet. Den spratt fire–fem ganger bortover før den sank. – Det er vel ikke så rart, med tanke på hvordan jeg har oppført meg. Alt jeg har latt henne gjennomgå. Ja, deg også, for all del. Du har heller ikke fortjent noe av dette. Huff, det blir bare elendighet uansett hva jeg gjør.

Constanse sendte ham et bekymret blikk. – Jeg skjønner at dette har gått hardt inn på deg også. Men la oss få en ting på det rene. Jeg har en mistanke om at Lillian tror at vi to fortsatt skulle ha … ja, at vi har følelser for hverandre. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men for min egen del er det … Beklager å måtte si dette Mikkel, men jeg tror ikke jeg noensinne virkelig … elsketdeg.

Hun så prøvende bort på ham, usikker på hvordan han ville ta det.

Til hennes forbauselse smilte han. – Jeg vet jo det.

– Gjør du? Da er jeg i så fall veldig lettet, for jeg har hatt så dårlig samvittighet for det, og gruet meg til å si det til deg.

Mikkel ristet på hodet. – Hør her. Fra det øyeblikket du gikk fra å være Angelina til å bli Constanse, var det akkurat som om alt forandret seg. Det har naturligvis ingenting med navnet å gjøre, men alle hendelsene på den tiden. Han rotet rundt i sanden med en pinne. – Jeg begynte å forstå at jeg var forelsket i deg, fordi jeg så noe av Lillian i deg. Jeg vet at det må være vondt for deg å høre. Dette var jo før jeg visste at Lillian var kommet inn i livet ditt, og jeg finner derfor ikke noen annen forklaring enn at du minnet meg om henne. At det var derfor jeg falt for deg.

Constanse sukket. – Det er kanskje ikke så rart. Jeg hadde jo møtt henne flere ganger allerede, og kanskje plukket jeg opp noe i væremåten hennes?

– Kanskje det. Men du, jeg mener ikke at de stundene vi hadde ikke var fine. Det var de absolutt og …

– Selvsagt var de det, sa hun fort. – Men glem nå det. På meg virker det som om vi begge er klare for å legge det bak oss. Problemet er bare at Lillian ikke føler det på samme måte. Jeg tror hun fortsatt ser meg som en trussel, og det til tross for at jeg skal gå i kloster og …

– Kloster? spurte Mikkel. – Tuller du?

Til toppen