Fem høytidelige menn reiste seg og bukket da frøken Eeg og frøken Lycke kom inn i rommet. En av dem var Halvorsen, som så ukomfortabel ut. Han rev og slet i snippen mens han tørket den blanke, høyrøde pannen med et stort lommetørkle. Ikke så rart, for det freste og brant i en kakkelovn i det ene hjørnet, enda det var en varm og fin dag.
Frøken Eeg hilste nådig med et lite nikk til hver av mennene, før hun satte seg på stolen sekretæren trakk frem for henne. Hun så kald og rolig ut, men Elle som kjente henne godt, merket hvor utilpass hun var. Men ganske fort fikk det bleke ansiktet hennes røde pletter i kinnene, og hun måtte opp med en vifte fra vesken.
«Det er fryktelig varmt her,» sa Elle. «Kanskje vi kunne …?» Hun nikket mot vindusrekken, og sekretæren spratt opp og åpnet et vindu.
Mannen i midten kremtet. Elle gjenkjente prosten, som introduserte seg selv og de fire andre mennene, alle medlemmer av vergerådet. Så fulgte noen høytidelige, mer eller mindre intetsigende fraser om rådets viktige oppgave. Til slutt kom han til saken – grunnen til at friherrerinne Eeg var innkalt til møtet.
Elle kaldsvettet der hun satt, til tross for den kvelende heten. Clara og hun vekslet blikk. Det siste hun hadde sagt til Clara før de gikk opp trinnene til rådhusets store dør, var at sakfører Skiold ville hjelpe dem hvis nødvendig. Blikket de utvekslet var en påminnelse om det.
Prosten kremtet igjen. «Bonden på Tromøy, herr Lande, har levert inn en formell klage. Han mener at friherrerinne Eeg og følget hennes tok seg til rette da de hentet legdebarnet Dorothea Rud. Vergerådet må si seg enig i herr Landes påstand: Friherrerinnen hadde verken anledning eller fullmakt til å hente barnet.» Han la hendene på bordet foran seg og foldet dem høytidelig mens han stirret strengt på Clara over halvbrillene som satt godt utpå den lange nesen.
Clara ble enda blekere. Rødmen i kinnene forsvant, så Elle. Hun klamret seg til vesken, men fortsatte å sitte rak som en påle. Elle ble også redd. Ville disse selvhøytidelige og pompøse herrene, som levde livene sine langt unna fattigfolks slit og sorger, forstå hvorfor de hadde vært nødt til å gripe inn? At de ikke hadde noe valg da de tok med seg Thea?
Innen Clara rakk å svare, fortsatte han: «Lande mener seg også angrepet og slått til blods av en viss herr Jacob Lund da han forsøkte å forhindre at legdebarnet ble hentet med makt.»

Til toppen