«Jacob!» gispet Elle. Hun styrtet ut av Alma Engs hus, men bråstanset da hun fikk øye på flokken med menn som hadde omringet Jacob. Nå barket de sammen i en brutal slåsskamp.
Jacob forsvarte seg som best han kunne. Elle ble skrekkslagent vitne til hvordan han dukket unna og slo tilbake mot mennene som angrep ham. Noen brølte av raseri og andre skrek i smerte, mens harde og raske knyttnever traff så blodet sprutet. Flere gikk i bakken og ble liggende, mens noen stavret seg tilbake på beina og gikk på med fornyet sinne.
Slagsmålet tiltrakk seg både skuelystne og enda flere slåsskjemper, som kastet seg inn i kampen. Det så ut som om det var alle mot alle i et forferdelig kaos. Uten tanke for noe annet enn Jacob, løp Elle i vill panikk mot mennene som sloss. Fortvilet ønsket hun å få dem til å stanse, men innen hun nådde frem, trev noen tak i henne bakfra og holdt henne fast. Det var Tørres, den magre og tynnkledde trossegutten. Han hadde nok hørt bråket, og gjettet at de nye vennene hans var involvert.
«Nei, frøken. Dere må ikke blande Dere inn! Dere må holde Dere langt unna, ellers kan det gå galt,» sa han inntrengende. Han holdt henne fast, men Elle kjempet for å komme seg løs fra grepet hans.
«Slipp meg!» ropte hun fortvilet, men Tørres holdt fast i henne.
Til slutt kjempet hun ikke imot lenger. Hun forsto at hun ikke hadde noe å stille opp med, og at det kunne være farlig å nærme seg horden med illsinte menn. Alma kom løpende og stilte seg ved siden av dem. Skrekkslagne ble alle tre stående og stirre på dramaet som utspilte seg.
Den uhyggelige slåsskampen bølget frem og tilbake, og Elle ble enda reddere da hun så at et par av mennene var utstyrt med tykke kjepper. En annen hadde til og med et kubein som han dunket taktfast mot håndflaten. Elle skrek opp. «Pass deg, Jacob!»
«Kom dere unna!» hørte hun Jacob rope, men hun ble stående som lammet med Almas arm i sin og Tørres’ hånd på skulderen.
«Å, nei, nei!» jamret hun, fortvilet over at hun ikke kunne gjøre noe for å stanse galskapen.
«Bevare oss vel,» gispet Alma. «De slår ham i hjel! Karene her er så sinte etter det som har skjedd. De fleste har mistet arbeidet, så det er slåsskamper og bråk hele tiden.»
Å, Jacob! Hva kan jeg gjøre? tenkte Elle fortvilet mens pulsen dunket i halsen. Det gjorde så vondt å se på. Og alt var hennes skyld, for hadde ikke hun bedt ham om hjelp og skyss over fjorden, så ville ikke dette ha skjedd. Hvorfor hadde hun ikke tenkt på at de kunne støte på bryggesjauerne som hadde plaget henne, og som hadde sverget hevn? Hadde Jacob forstått at det kunne skje, men likevel valgt å hjelpe henne?

Til toppen