Elle vaklet over gulvet mot sengen. Der ble hun stående og støtte seg krokbøyd mot sengegavlen mens kvalmen bølget gjennom henne. Hun strevde for å få kontroll over pusten. Så falt hun sammen på sengen.
Det var kjølig i det nesten tomme, golde soveværelset, men det merket hun ikke før det var gått en lang stund. Hodet var fullt av det som nettopp hadde skjedd, og alt hun klarte å tenke på var hvorfor moren ble så rasende og jaget henne ut av værelset sitt.
Forvirret gikk hun gjennom detaljene igjen og igjen for å forsøke å forstå det som hadde hendt. Hun hadde jo bare ment det godt! Og tenkt at moren ville bli glad for at den vakre, verdifulle ringen var funnet igjen. Ikke et eneste øyeblikk hadde det streifet henne at den kanskje ikke tilhørte moren.
Men hvorfor den voldsomme reaksjonen? Det fantes vel bare ett svar på det, innså Elle matt. Ringen måtte ha tilhørt en annen kvinne. En faren hadde vært forlovet med før han giftet seg med moren.
«Hvorfor tenkte du ikke på at det var en mulighet? At det var grunnen til at den lå i en hemmelig skuff?» mumlet Elle inn i puten, sint på seg selv. «Du burde ikke ha tatt sjansen på å vise den frem for mor!»
Men nå var skaden skjedd. Kunne hun ha beholdt ringen og ikke vist den til moren? Nei, det var utenkelig. Det ville gitt henne dårlig samvittighet, for den var jo ikke hennes.
«Men du kunne jo ventet litt med å spørre! Eller spurt Edvard til råds. Om ikke annet kunne du fått Edvard til å gjøre det!» refset hun seg selv. Kulden hadde krøpet inn i henne igjen. Hun krøllet seg sammen som et lite barn og trakk over seg teppene for å få igjen varmen.
Tanken på det som hadde skjedd inne hos moren ville ikke slippe taket. Hva om far faktisk var forlovet med en annen før han giftet seg med mor? Men det kan da uansett ikke være noe å ta slik på vei for, så mange år senere? funderte hun videre. Det måtte være sorgen som fikk moren slik ut av balanse. Eller var det noe annet?

Til toppen