Farens grep om Elles hånd ble slapt og kraftløst. Det krampaktige, smertefulle uttrykket i ansiktet hans glattet seg ut. Han glippet med øynene før de gled sakte igjen.
Elle stirret lamslått på ham. «Far!» hvisket hun. «Svar meg! Vær så snill! Hvem er Emma, far? Og hva ville du fortelle meg?» Hun rusket varsomt i ham, som om hun ville vekke ham opp fra middagshvilen.
Men han lot seg ikke vekke. Han lå urørlig, og det værbitte, sterke ansiktet så fredfullt ut.
Langsomt gikk det opp for Elle at den elskede faren hennes ikke var mer, at han hadde forlatt dem for alltid. Hun klamret seg til ham og la hulkende hodet på brystkassen hans. Slik ble hun sittende mens hulkingen gradvis ble til stille, fortvilet gråt.
Hun burde ha ropt etter hjelp eller styrtet av sted for å varsle de andre i huset om å sende bud på doktoren, og hun klandret seg selv for at hun ikke hadde gjort det. Ville det ha hjulpet ham? Lindret smerten hans?
Nei, hun trodde ikke det. Innerst inne visste hun at det var for sent, at faren var i ferd med å forlate dem. Elle ville at den siste stunden deres sammen skulle være fredfylt og nær, full av kjærlighet. Hun ville aldri tilgitt seg selv om hun ikke hadde vært der sammen med ham på det aller, aller siste.
«Frøken …?» Noen kom inn i biblioteket.
Elle var som innhyllet i tåke og fikk bare vagt med seg det som foregikk rundt henne. Hun skjønte snart at det var Tomine som løp av gårde mens hun ropte på hjelp, og som kom tilbake og holdt rundt henne mens hun hvisket trøstende ord.
Rundt dem brøt kaoset løs. Moren kom ilende til, hylende og hysterisk. Så kom Edvard, og deretter doktoren, som måtte løsne det krampaktige grepet Elle hadde om faren.
Broren løftet henne opp i armene og bar henne ovenpå og til sengs, med Tomine i hælene. Hun hjalp henne av med skoene og brettet teppene om henne. Det siste Elle sanset, var at gardinene ble dratt for, at mørket senket seg over værelset og at det etter hvert ble helt stille i huset.

Til toppen