– Hei, Rita. Hvor er det egentlig blitt av Lazlo? spurte Bobby.

Sjefen var på vei forbi ham ut av den svette dansesalen og ble helt tydelig tatt på sengen av spørsmålet, men Bobby brydde seg ikke. Han bare måttefå vite det som alle gikk rundt og tisket og hvisket om.

Slik var det blitt her på teateret. Folk listet seg fulle av ærefrykt rundt Rita og oppførte seg som om hun var en slags dronning. Alle var så redde for konsekvensene at ingen torde å konfrontere henne selv med de enkleste ting, som for eksempel hvor det var blitt av den mannlige førstedanseren.

– Eh … Vel …. svarte Rita. – Lazlo … han er … borte, sa hun og strenet rett forbi ham.

Danseklærne satt tett på kroppen hennes, og ettersom hun hadde undervist og mest stått i ro, var ikke en svettedråpe å spore på henne. Der andre danselærere gjerne engasjerte seg i trinnene, demonstrerte og gjorde øvelsene sammen med danserne, satt Rita på sin høye krakk foran ved speilet og ropte ut kommandolinjer mens hun studerte danserne med falkeblikk. Ingenting unnslapp henne. Ikke den minste lille ufullkomne strekk av vristen. Ikke den minste lille oppgitte himling med øynene …

Å ha en så årvåken lærer kunne naturligvis bidratt til å holde ensemblet skjerpet. Men det var ikke tilfelle ved Det Norske Ballett Teater. For Rita påpekte aldri dansernes feil og mangler på en pedagogisk oppbyggelig måte. Metoden hennes var å skrike, ydmyke og true.

Den som ikke skjerpet seg, skulle aldri få stå på scenen igjen. Lønnsforhøyelse kunne de bare glemme til vårens oppgjør, så late og udugelige som de var. Og det der underhudsfettet måtte den og den se til å kvitte seg med, ellers kom hun til å fortsette å klype dem i midjen, det måtte de bare være klar over.

Derfor gikk ensemblet nå på tå hev. Bobby var rasende for hvordan ting hadde utviklet seg, og han visste det måtte få en slutt. – Vent litt, Rita, sa han med til ham å være bestemt dyp stemme. Vanligvis kvitret han i vei og forsøkte å ha et sorgløst syn å livet, men nå krevde situasjonen sterkere lut. – Det er nokså åpenbart at Lazlo er borte. Men jeg vil vite hvor han er.

Bobby grep henne om overarmen. Han raget over henne og var sikkert dobbelt så bred. Det ga ham mot.

Men Rita bare vristet seg ut av grepet hans og så olmt på ham. – Svært så interessert du plutselig er i Lazlo? Jeg trodde dere to konkurrerte om rollene …

– Kan så være, svarte Bobby og forsøkte å se ut som om han ikke brydde seg. – Men nå er det Kim og Tom og alt hva de nå heter som er inne i varmen, så det blir ikke noen roller på meg uansett. I motsetning til de fleste i balletten har jeg ingenting å tape, skjønner du.

Rita lo tvungent. – Aner jeg misnøye over ansettelsen av mine to protesjeer Tom og Kim?

– Absolutt ikke, sa Bobby uten å trekke på smilebåndet. – Jeg er den første til å ønske de unge velkommen til balletten, det vet du godt. Han la nevene på skuldrene hennes. Passet på å legge på litt ekstra tygde, slik at hun skulle få med seg alvoret. – Kom igjen Rita, hvor er Lazlo? Han har ikke vært her på snart tre uker, og ingen har hørt fra ham.

– Han … Eh, jeg vet ærlig talt ikke.

Rita flakket med blikket og så ut som om hun hadde tenkt til å flykte, men Bobby holdt henne i et jerngrep.

– Den kjøper jeg ikke, sa han.

– Men det er sant. Jeg har ikke hørt noe fra ham … Ritas stemme skalv, som et ekstra langt Rizlapapir i stiv kuling.

– Er han muligens syk? spurte Bobby.

– Tja jeg vet ikke … kanskje han er det …

– Hør her Rita, sa Bobby og senket stemmen til en knapt hørbar hvisking. – Jeg bryr meg egentlig ikke det minste om Lazlo eller hva han driver med. Det som bekymrer meg, er lederstilendin. Det at du åpenbart gir blaffen i de ansatte og ikke bryr deg katta om de lever eller er døde.

Bobbys hvisking hadde større effekt på Rita enn om han hadde brølt.

– Det er ikke sant! utbrøt hun. – Jeg bryrmeg. Jeg er en god sjef!

– Så bevis det, da, fortsatte Bobby. – Fortell meg hvorfor en av dine ansatte er sporløst forsvunnet på tredje uken.

Til toppen