– Hallo? Hallo? ropte Lillian, men telefonen ute på fyret var og ble død.

Skjønt død var vel et lite passende uttrykk, de tragiske omstendighetene tatt i betraktning.

– Mikkel … hvisket hun og sank sammen på stolen med røret i fanget. I samme øyeblikk husket hun hvor hun befant seg, og så seg stjålent over skulderen. Constanse hadde vel ikke hørt henne? Det var det eneste som manglet nå, at søsteren skjønte hvordan det sto til med Mikkel og henne.

Til hennes lettelse var fyrstuen tom. Så hadde Constanse ikke kommet tilbake ennå. Det var det eneste positive som hadde skjedd i dag, tenkte Lillian mens tårene presset på.

Hun la på røret og reiste seg. Hva skulle hun gjøre nå? Langt nede ved fjæresteinene så hun søsteren. Hun satt sammenkrøpet og knuget noe i hendene. Lillian kunne ikke skjelne hva det var.

Lillian snudde seg bort og tenkte på Mikkel, som hadde lagt ut på havet i dette været. Hun måtte skaffe hjelp. På en eller annen måte. For hun visste at han var i live. Det måtte han være.

Nå gjaldt det å få stablet søsteren på beina, slik at de begge kunne bidra. Lillian tok vindeltrappen ned, to trinn om gangen, og slengte på seg den tykke skinnjakken. Uten å kneppe den igjen sprang hun ut av fyret og inn i stormen, som til hennes overraskelse faktisk hadde begynt å løye. Vindkastene rundt nausthjørnet var i hvert fall ikke fullt så kraftige som for litt siden, og selv om sjøen fortsatt gikk hvit, var ikke bølgene så store lenger.

Hun løp mot søsteren og var andpusten da hun kom fram. Constanse satt på en stein, og Lillian greid å samle seg såpass at søsteren forhåpentligvis ikke merket at Lillians sorg var like stor som hennes egen.

– Telefonen er fortsatt … ja, den virker ikke ennå, sa Lillian.

Constanse nikket bare svakt. Håret blåste i tjafser rundt de frostbitte kinnene, og pleddet Lillian hadde bredt rundt henne for en halvtime siden, lå i en haug mellom steinene.

Den siste timen hadde Constanse sittet slik og bare stirret utover. Lillian hadde sprunget til og fra og kommandert henne til å komme inn. Men det var som om Constanse ikke hørte henne. Det eneste Lillian kunne gjøre nå, var å sørge for at søsteren hadde det best mulig der hun satt.

Constanse satt stadig med dette knugende grepet, og først nå så Lillian hva det var. Det gikk et søkk gjennom henne. Mikkels ullgenser. Den som hadde blitt skylt i land like ved den drivende båten. Den ville han aldri tatt av seg, ikke i dette været. Betydde det at han var død? At genseren var blitt revet av ham i bølgene?

Til toppen