«Portør! Jeg trenger assistanse her!» ropte doktoren, og løpende skritt lød gjennom hallen. To menn kom til syne og grep tak i Blanca. Hun var for sjokkert til å prøve å flykte, og de dro henne med seg.

«Jeg ser ikke syner! Kvinnen var virkelig. Hun hadde hvite øyne, og …»

«Vent!» runget doktorens stemme. Portørene stanset, og doktoren kom opp foran henne.

«Hva var det du sa om kvinnens øyne?»

«De var hvite, som melk.»

«Hva mer? Fortell alt du husker.» Doktor Qvist var stram i ansiktet, og blikket var skarpt.

«Hun var på min alder, brunt hår med korketrekkere.» Blanca tenkte etter. «Og klærne, de var kostbare.»

Doktor Qvist brølte, og snart kom sykesøstre og portører løpende. Legen hvisket noe til bestyrerinnen, som også hadde kommet til. Frøken Kara gispet og slo hånden for munnen. Straks tok hun over, og delte ut ordrer til høyre og venstre.

«Dere søker fra bryggen og frem til nøstet, og undersøk skogholtet. Ta med lykter.»

Fem portører løp ut så snart de hadde fått fyr på lyktene. Frøken Kara henvendte seg til neste gruppe. Blanca kikket bort på doktor Qvist. Han sank ned i en høyrygget stol inntil veggen og skjulte ansiktet i hendene. Noe Blanca hadde sagt, hadde fått ham til å tro henne. Kvinnen ved vannet var ikke et gjenferd, hun var i aller høyeste grad virkelig. Blanca kunne ikke forbli uvirksom. Hun måtte prøve å finne kvinnen. Raskt skrittet hun mot utgangsdøren og håpet at ingen la merke til henne.

Lyset fra lyktene blafret i mørket. De fleste var på vei ned til sjøen. Rådvill ble hun stående og fundere. Skoavtrykkene hadde ført bort fra vannet, men mannen, hun var sikker på at det var en mann, kunne ikke ha brukt den vanlige veien opp til hospitalet. Da ville de ha møtt på hverandre. Frøken Kara hadde sagt noe om en sidevei, det måtte være den han hadde brukt. Blanca hutret i de våte klærne. Hun burde gå inn og skifte, men kunne ikke risikere å bli oppdaget av bestyrerinnen. Med ett fanget en bevegelse i øyekroken oppmerksomheten hennes.

Blanca vred på hodet, men så ikke annet enn grener som gynget i vinden. Enda hun ikke kunne se noen, fikk hun en følelse av å ikke være alene.

«Er det noen der?» spurte hun prøvende, holdt pusten og ventet. Omsider ante hun en flagrende bevegelse i sidesynet. Hun snudde seg raskt.

«Hvem er du?» hvisket hun. Hovedbygningen lå rett bak henne. Hun kunne løpe inn på et blunk. Det føltes ikke trygt å være her alene nå. Innimellom hørte hun portørenes rop nede fra vannkanten. Hun var den eneste som befant seg ved vestfløyen.

Blanca gikk rundt hovedbygget, strøk seg inntil veggen som en katt. Hun holdt fast på sjalet og sprang over grusen til neste bygg. Nå måtte hun finne frem nøkkelknippet for å komme seg videre. Hun nølte bare et øyeblikk. Den høye porten knirket da hun skjøv den opp, akkurat nok til å kunne smette igjennom. Foran henne lå likhuset. Kuldegys forplantet seg i kroppen. Fornuften sa at de døde ikke kunne skade henne, men Blanca følte seg langt fra trygg. Hun gikk langsomt i en bue rundt bygget. Sansene var i helspenn.

Nå kunne hun tydelig høre skritt. Hun burde rope etter hjelp, men ikke en lyd kom over leppene. Med bankende hjerte smøg hun seg frem, og fikk fri sikt mot gården ved foten av fjellet. Skyene delte seg og badet bakken i et sølvfarget lys. Den høye, mørke skikkelsen gikk med krum rygg. Blanca gispet da hun så kroppen som hang slapt i armene hans. Han hadde drept henne!

Hun ble brått svimmel og uvel. Jeg skulle aldri ha forlatt henne. Nå er hun død, og det er min skyld. Han var på vei inn i stallen. Hva skulle han der? Vanhellige kroppen? Aldri! En ild tentes i Blanca. Hun skulle få det uhyret vekk fra kvinnen, om det så var det siste hun gjorde. Med skjørtene løftet la hun på sprang.

Til toppen