Da Hans Hanssøn skriver hadde bukket til avskjed og gått, trakk Filip Malin inntil seg. Armene hans var trygge og trøstende, og han strøk henne over ryggen uten å si noe.

Hun kjente at hun skalv i hele kroppen. Hundre tanker jaget gjennom hodet. Forstanderen hadde anklaget henne. En offentlig anklage, levert til Rådhuset. Trolldomsanklage. Malin skulle hentes inn til avhør så snart det ble morgen. Settes i rådstuearresten … for hvor lenge? Ville de pine og plage henne til de fikk en tilståelse om hennes påståtte omgang med djevelen?

Filip la pannen sin mot hennes panne. «Vi må gå inn, elskede. Vi må pakke sakene og gi beskjed til søster Elin om at vi drar.»

Malin så ham inn i øynene og ristet sakte på hodet. «Nei. Jeg forlater ikke barna. Jeg blir i byen.»

«Det er ingen steder å gjemme seg, Malin.»

Hun kastet et blikk mot sin formynders kontor. «Jo, det er det. I Valdemars skattehule.»

Filip slapp henne. Han så himmelfallen ut. «Skattehule? Det er et gravsted! Der er fullt av døde menneskers levninger. Knokler, hodeskaller, ribben! Du er ikke riktig vel bevart som i det hele tatt tenker på det.»

Han gned seg over skjeggstubbene og gikk noen steg. Det var tydelig at han tenkte. Så etter utveier og muligheter.

«Jeg henter robåten, kommer over på denne siden og møter deg på torget. Ta på deg kappen, og slå opp …»

«Nei, Filip. Jeg mener det. Jeg må være her i Nikolaikirken med barna, for de har opplevd så mye og trenger ro. Og jeg må også finne nye hjem til dem. Lensherren vil stanse dette. Ingen kan vel tro at en engel kan være en heks?» Smilet kjentes anstrengt, for dette hadde ulmet i bakgrunnen ganske lenge. Det hadde vært noe hun hadde fryktet siden hun havnet her.

«Lensherren og prestene har makt, men de kan ikke gå imot folkets frykt for trolldom og djevelens nærværelse. Mener byens befolkning at djevelen har fått tak i deg, en fremmed og et overnaturlig vesen, kan ingen hindre følgene. Ikke lensherren, ikke dommerne, ikke prestene, ikke kongen. Slik sett har allmuen makt.»

Malin senket blikket. Han visste ikke hvor rett han hadde. Det var nettopp slik trolldomsprosessene skulle foregå. Frykten for djevelen satt dypt i folk, og de så ingen annen utvei for de tapte sjeler enn at de ble renset med bål og brann. Det gjaldt til og med nære slektninger, ingen ville at ens egen datter eller mor skulle gå fri om hun var i djevelens vold. Da var det kun ilden som kunne rense og redde deres sjel fra fortapelsen.

«Da holder jeg meg skjult inntil barna kan flyttes herfra,» sa hun omsider. «Så skal jeg melde meg og forsvare meg selv. Jeg vet mye som ikke samtiden vet. Jeg har lest boken Heksen og humanisten, og der står det en del om hva som var grunnen til at så mange ble anklaget og dømt. Med den kunnskapen skal jeg slippe fri. Jeg vil ikke flykte.»

Til toppen