Høst i Kristiania (Heftet)

Serie: Gjenklang 5

Forfatter:

og

Forfatter: og
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2020
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Gjenklang
Serienummer: 5
ISBN/EAN: 9788202653842
Kategori: Romanserier
Omtale Høst i Kristiania

En ung kvinne - en ukjent fortid - en uviss fremtid

Svaret på hvem som drepte moren og hvorfor faren rømte landet, er innenfor rekkevidde. Men uansett hvor mye Ella og Lucas strever, ligger Johannes von Tillisch alltid et skritt foran. Nå er Oliver Dahl arrestert og sannheten kneblet med ham. Etter at en kamerat av Oliver ble skutt på hovedscenen i Nationaltheatret, er Ella og alle hun elsker nødt til å være ytterst varsomme. Hvordan skal hun overleve i von Tillisch-huset, under samme tak som Johannes?

«Herr Johannes?» hun satte seg opp og gløttet ut av vinduet igjen.

«Ja, frøken Holter?»

«Jeg tror De har kjørt forbi frøken Waages hus.» Stemmen hennes skalv, og hun forsøkte å svelge unna den plutselige kvalmen.

«Jeg er klar over det, frøken Holter. Vi er på vei mot havnen.»

«Men …» Ella forsøkte å tenke. Hva skulle hun gjøre? Johannes hadde valgt små, folketomme gater, så det var ingen som hørte henne om hun ropte. «Hva skal vi der?»

«De trodde vel virkelig ikke jeg kom til å la Dem slippe unna med det De har gjort?»

Til toppen

Andre utgaver

Høst i Kristiania
Bokmål Ebok 2020

Flere bøker av Nora Dåsnes og Hannah Mileman:

Utdrag

Frøken Berg dro med seg Ella ut i pikekorridoren, hvor hun la ansiktet i morske folder. «Hva har du rota deg opp i?»

«Jeg … jeg vet ikke?» stotret Ella, som kjente det gå kaldt nedover ryggen. Hva mistenkte kokka henne for? Hva hadde de vaktsomme øynene oppdaget?

«Ja så, ja. Vel, du behøver ikke å fortelle meg om du ikke vil, men herr Johannes vil se deg på fruens kontor nå med det samme. Og det virker ikke som han er i godt humør.»

Ella ble stående som frosset fast i pikekorridoren, ute av stand til å feste seg ved en eneste fornuftig tanke. «Herr Johannes?»

«Ja, arbeidsgiveren din,» sa frøken Berg utålmodig. «Kanskje han også har oppdaget hvor mye du flyr frem og tilbake for tiden.»

Da Ella ikke rørte seg, kremtet kokka. «Ja, men så kom igjen. Han venter på deg!»

«Ja, frøken Berg,» mumlet Ella og bega seg mot den smale trappen. Kokka sto og så etter henne, før hun gikk tilbake inn på kjøkkenet og smelte døren igjen etter seg.

Hva skulle hun gjøre? Hadde Alfred og hun snakket for høylytt sammen? Hadde noen fulgt etter henne igjen? Hun kunne dra rett til pikeloftet, pakke sakene sine og snike seg ut, men det ville ødelegge bestefarens plan. Det kunne tross alt hende at det ikke var viktig i det hele tatt, at Johannes var gretten fordi hun hadde gjort husarbeidet galt – eller at det slettes ikke hadde noe med henne å gjøre. Opptil to ganger tidligere hadde mannen rotet bort papirer og kjeftet på henne, for siden å finne dem igjen i en koffert eller mellom sidene i en bok. Og hva skulle han gjøre, om han virkelig hadde funnet ut at det var hun som sto bak alt sammen? At det var Ella som hadde jaget etter ham og snudd hver stein i jakten etter svar. Ella som hadde overtalt Lucas til å sette seg opp mot ham, Ellas feil at alle planene hans var i ferd med å gå i oppløsning. Sikkert vente til hun var ute av huset, så han kunne overfalle henne. Johannes ville vel dessuten fått noen andre til å gjøre det for ham. Nei, å bli tilkalt til kontoret en ettermiddag hvor alle var hjemme, virket ikke så skjebnesvangert.

«Kom inn,» lød det da hun banket. Hun åpnet døren, og som vanlig satt Johannes bak det tunge skrivebordet med brillene på nesen og hendene foldet.

«Frøken Holter. Sett Dem.»

Ella slapp pusten rolig og satte seg overfor ham. «Hva kan jeg hjelpe Dem med?»

De mørke øynene studerte henne. «Jeg er skuffet over Deres skjødesløshet. Eier De ikke skam?»

Hun blunket. «B-beklager?»

«Skam, frøken Holter. Jeg ville ikke fortsatt å lyve, om jeg var Dem. Jeg forstår nå hvorfor min nevø brøt forlovelsen med frøken Waage, nemlig på grunn av Dem. Maria kom til meg i morges, sammen med Inga Larsson, som kunne bekrefte at ryktene var sanne.»

Ella kjente halsen snøre seg. Hun åpnet munnen, men klarte ikke å få frem et ord. Maria hadde sladret. Hun hadde gjort alvor av trusselen hun hadde messet siden i sommer, hadde straffet Ella for at Marcel omsider ble kastet ut av huset. Hvordan dette skulle hjelpe Maria, forsto ikke Ella. Lucas’ og Claras forlovelse kunne ikke reddes, uansett hvor grusomt Maria straffet Ella.

«Men det har vært fryktelig egoistisk av Dem å la ham tro at dere kan ha en fremtid sammen. De har ingen penger og ingen familie, frøken Holter. Jeg er sikker på at De har fått med Dem at den eneste arven Lucas’ far etterlot ham, er økonomiske problemer. Uten en passende kone har ikke gutten en fremtid. Forstår du?»

Hun tvang seg til å nikke.

«Tenkte De noen gang på noen andre enn Dem selv? På frøken Waage, for eksempel?»

Johannes hadde aldri tenkt på Claras vel og ve, men Ella unnlot å nevne det. «Nei, herr Johannes. Jeg beklager.» Hun måtte ikke gjøre ham sint. Om dette var det eneste han hadde funnet ut av, var det enda et ørlite håp om at han bare kastet henne ut av huset, men ikke straffet noen andre.

«Akkurat. Men ikke bekymre deg, frøken Holter. Jeg er barmhjertig, og De skal få beholde stillingen Deres. Jeg har til og med funnet en passende straff.» Han lente seg tilbake i stolen og så på henne med vemmelse. «Jeg regner med at frøken Waage ikke vet noe om saken?»

«Nei, herr Johannes,» sa Ella, som fortsatte å fortelle ham akkurat det han ønsket å høre.

«Det var det jeg tenkte meg. Det er ikke jeg som skal avgjøre om synden Deres, å forføre en forlovet mann, kan tilgis eller ikke, men frøken Waage. De skal skrive et brev til frøken Waage, her og nå.»

Ella kjente hjertet hamre, men tvang seg til å forholde seg rolig. «Som De ønsker.»

Han rakte henne penn og papir. «Når du er ferdig, skal jeg selv kjøre Dem bort til familien Waage, så jeg kan være sikker på at det blir levert.»

«Men …» Ella kikket ut på himmelen, som var i ferd med å mørkne.

«Frøken Holter!» Herr Johannes smelte en neve i skrivebordet, og hun skvatt til. «Konsentrer Dem om å skrive brevet Deres. Jeg har ikke tenkt å sitte oppe hele natten!» Han roet seg igjen. «Vi må også ta hensyn til familien Waage. De ønsker nok ikke å forstyrres når de har slengt bena opp for kvelden. Skriv brevet så vi kan dra nå. Du skal be om forlatelse for ødeleggelsen du har forårsaket, og du skal kjenne på skammen når frøken Waage forstår hva du har gjort. Det eneste jeg vil høre, er takk, herr Johannes.»

«Takk, herr Johannes.» Stemmen hennes skalv, og hun måtte virkelig konsentrere seg for å få skrevet med Johannes’ brennende blikk i nakken.

«Der, jeg … jeg er ferdig,» stotret hun.

Han lente seg over skulderen hennes og leste. «Godt,» sa han omsider, snappet brevet til seg og lirket det ned i en konvolutt. «Da drar vi.»

Han holdt døren åpen for henne, og Ella pilte ut. Selv hvor pinlig dette var, visste tross alt Clara om grunnen allerede, og det virket ikke som om Johannes mistenkte henne for noe annet enn affæren med Lucas. Dette kan gå bra, tenkte hun for seg selv, men klarte ikke å riste av seg følelsen av å bli sendt til galgen.

Nede i inngangshallen stanset Alfred dem. Det var slettes ikke aggressivt, den høyreiste mannen gled bare opp ved døren og holdt demonstrativt opp Johannes’ frakk.

«Skal De ut, herr Johannes?»

«Ja, frøken Holter og jeg skal på et lite ærend hos Waage.»

«La meg kjøre Dem.»

«Slett ikke. Det er sent, og jeg kan kjøre selv. Niesen Deres er i gode hender. De kan vende tilbake til arbeidet Deres, herr Holter.»

Under de gitte omstendighetene var det ingen som kunne si noe mer. Ella og Alfred vekslet et kort blikk, før Johannes kremtet, og Ella måtte følge etter ham. Fosteronkelen ble stående og se etter henne et øyeblikk, før han lukket døren og overlot henne til Johannes og den skinnende, sorte automobilen.

«De kan sette Dem i forsetet med meg.»

Hun klatret opp foran og smelte igjen døren, og Johannes fulgte like etter. Motoren rumlet, og snart trillet de ned alleen. Du drepte Theodor von Tillisch, tenkte Ella. Du drepte Josefine PaulsenDu drepte Henning Lie. Du stjal Tora Knutsens liv. Du har tenkt å legge skylden på Oliver Dahl. Fantasien løp av gårde, og hun forestilte seg at de mørke engene som omga dem var hav, og at veien de kjørte på var kanten av en klippe, at hun kunne lene seg over på førersiden og gripe tak i rattet. Johannes ville ikke klare å rette opp automobilen, og de kom til å styrte i døden, begge to. Tanken fikk roet sinnet som boblet i henne, og Ella lente seg tilbake i setet med hendene knyttet i fanget.

Automobilen rundet et hjørne, så et til. Alt de kunne se var veien som frontlyktene falt på. Alt annet var mørkt. Ella var så opptatt av å forestille seg hvordan samtalen med Clara ville utspille seg, at det tok en stund å forstå at de for lengst hadde kjørt forbi Slottsparken.

«Herr Johannes?» hun satte seg opp og gløttet ut av vinduet igjen.

«Ja, frøken Holter?»

«Jeg tror De har kjørt forbi frøken Waages hus.» Stemmen hennes skalv, og hun forsøkte å svelge unna den plutselige kvalmen.

Til toppen

Bøker i serien