«Skal vi komme i gang med pakkingen nå?» spurte Jon, og Lydia nikket,

De gikk opp på loftet. Det var dunkelt der oppe, og et tjukt lag støv dekket gjenstandene. Lydia hostet og nøs.

«Prosit!» Jon lo.

«På tide med en støvtørk, kanskje?» Lydia dro med fingeren over en gammel sengegavl.

«La oss finne kofferten og komme oss ned herfra,» oppfordret Jon og banet vei lenger inn på det mørke loftet. Lydia fulgte i hælene på ham, og prøvde å ikke dunke borti møblene som fylte nesten all plassen under taket.

«Der er den!» Jon hadde fått øye på en svær reisekoffert i mørkebrunt skinn, men det lå en haug med ting oppå den.

Mens han prøvde å frigjøre kofferten, trakk Lydia på måfå ut skuffene i en smal kommode. Hun la merke til at den ikke var like støvete som de andre tingene. Den nederste skuffen var låst. Hun kikket bort på Jon, men han var fullt opptatt med å hive unna ting. Raskt frigjorde hun en hårnål fra krøllene og dirket opp låsen. Ved første blikk så også denne skuffen tom ut – men hvorfor låste man en tom skuff? Hun kjente etter med hendene for å være på den sikre siden. Ingenting. Hun skulle til å skyve skuffen igjen, da hun fikk en idé og kjente etter under bunnen. Da hun presset oppover, oppdaget hun at skuffe hadde en dobbel bunn. En falsk bunn, slik som i Sherlock Holmes’ historier! Pulsen økte. Hun løftet bort den øverste platen. Litt skuffet dro hun frem et sammenbrettet ark.

«Hva har du der?» Jon sto plutselig bak henne.

Sakte brettet hun opp arket. «Jeg tror det er en slags liste.»

«Hva står det?»

«Det er navn, mange navn.» Lydia lot fingeren løpe nedover på arket, men stanset brått. «Arne Lyngheim,» hvisket hun.

«Hva sa du?»

«Det ser ikke ut til å være noe viktig. En liste over et arbeidslag, kanskje?» Hun nevnte ikke det forseggjorte gjemmestedet. «Fikk du frem kofferten?» Hun prøvde å avlede oppmerksomheten hans, mens listen forsvant ned i lommen hennes.

«Ja visst, her er den.» Jon snudde seg og løftet opp den digre skinnkofferten. «Nå gjenstår det bare å fylle den.»

«La oss sette i gang,» smilte Lydia.

Arket brant i lommen mens hun gikk bak Jon ned trappen. Farens navn var ikke det eneste hun hadde gjenkjent. Navnet til Olav, hans avdøde kone og Anna sto også på listen.

Listen lå trygt i lommen hennes da hun forlot hotellet. Hun visste ikke om den var av betydning, men det hadde hun tenkt å finne ut.

«Lydia!» Olea sto på andre siden av veien og vinket. Hun hadde handlekurven over armen, og gikk Lydia i møte.

«Hvordan går det med Vilhelm?» spurte Lydia urolig.

Det vage smilet på Oleas lepper forsvant, og stemmen brast. «Han blir ikke bedre, snarere tvert imot.»

Lydia nikket tankefullt. «Har du tid en stund?»

«Berthe venter på varene.» Olea holdt frem kurven.

«Hun kan vente litt til. Bli med meg.» Lydia tok Olea i armen. «Det er noen som trenger oss mer.»

Martha satte seg opp i sengen da venninnene viste seg i døråpningen. Hun var fremdeles blek, men Lydia syntes hun hadde fått litt mer farge i kinnene.

«Vi tenkte at du kanskje ville ha litt selskap?» Lydia formulerte det som et spørsmål, og de ble stående på terskelen og vente på en invitasjon.

«Takk, det var snilt.» Martha smilte svakt. «Kom og sett dere. Jeg orker ikke å stå opp av sengen.»

«Du trenger frisk luft,» mente Olea. Hun satte seg på en stol, mens Lydia slo seg ned på sengekanten. «Du blir ikke bedre av å ligge her.»

«Jeg er ikke syk,» svarte Martha trøtt. «Jeg har bare mistet lysten til alt.»

Lydia ga Olea et blikk som sa at hun skulle la emnet ligge. «Jeg er så urolig for Sjur og Einar,» sa hun høyt.

«Einar kjenner jeg ikke særlig godt, men at Sjur skulle være en morder, får du meg ikke til å tro,» sa Olea. «At han er en fyllefant og en tulling er én ting, men veien derfra til drap er lang. Lundebekk tror også at han står bak det som har skjedd med Vilhelm ... jeg mener herr Ask. Hvorfor skulle han det? De har vel ikke noe bevis som knytter Sjur til de tidligere mordene?»

«De hevder det, men jeg har mine tvil, ikke minst fordi jeg har en mistanke om hvem det egentlig er som prøver å drepe Vilhelm.» Lydia fortalte om det skremmende møtet med von Krogh.

Olea svelget. «Den tanken har slått meg også. Han hadde et ærend i legevillaen her om dagen, og jeg fikk frysninger bare av å se den vesle slangen av et mannfolk. Jeg tror faktisk du kan ha rett, Lydia. Hvis det er slik, så skal han få lide for det, uansett hva Lundebekk sier!»

Martha rettet seg opp. Øynene mørknet. «Jeg ønsker at jeg kunne ha påført ham all verdens smerte! Nåler i øynene og …» Hun tidde.

Olea reiste seg brått og begynte å trave hektisk frem og tilbake. «Jeg skjønner bare ikke hvorfor! Von Krogh dukket opp her etter at Anders og Anna ble drept. Hvorfor skulle han ønske å stanse Vilhelm?»

«Von Krogh står i ledtog med noen andre,» mente Lydia, «og jeg akter å finne ut hvem de er. Men vi begynner med den lille slangen. Det styrker vår teori at han var her da Vilhelm ble dårligere. Men vi trenger bevis, og jeg tror jeg vet hvordan jeg skal finne det.»

Til toppen