Malstrøm (Heftet)

Serie: Aftenstjernen 7

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Aftenstjernen
Serienummer: 7
ISBN/EAN: 9788202613105
Kategori: Romanserier
Omtale Malstrøm

Lottas flukt fra hospitalet blir dramatisk. Blanca tror hun har brent alle broer, likevel slipper hun ikke unna doktor Qvists tilnærmelser. I tillegg innser hun at en annen pasient sårt trenger hennes hjelp – August.

Blanca begynte å løpe etter August. Hun ropte navnet hans og prøvde å se om han hadde forsvunnet inn mellom trærne, men hun visste jo at det var meningsløst. Det var ingen som var bedre til å forsvinne enn August.

Den gode nyheten var at han ikke hadde forlatt byen.

Den dårlige var at han hadde sett henne arm i arm med Christopher.

Til toppen

Flere bøker av Jenny Micko:

Utdrag

Blanca glippet med øynene. Lungene sved og tryglet om luft mens to sterke hender grep under armene og trakk henne ut av det kalde vannet. Hun gispet, trakk pusten dypt og begynte å hoste voldsomt.

«Sånn, ja. Få det opp. Flink jente!»

Stemmen var trygg og god. En flat hånd ga henne et par bestemte slag i ryggen, og mer vann kom opp. Fremdeles føltes det som om hun skulle kveles. Blanca krøket seg sammen, samlet kraft og hostet det hardeste hun kunne. Det ringte i ørene, men med ett ble alt stille. Hun sank sammen med ryggen mot det glatte svaberget og kikket opp på himmelen. Hun søkte etter aftenstjernen, som så ofte hadde passet på henne, men månen var rund og lyste opp sommernatten. Hun ville bare ligge her, og aldri bli forstyrret igjen. Det hadde blitt for mye: flukten fra gården, gubben som hun aldri kunne føle seg trygg for, frøken Fredheims død, og nå dette.

Utmattelsen la seg som et teppe over henne. Hun lukket øynene og trakk knærne opp mot magen. Bilder tok form bak øyelokkene. Kanskje hun drømte. Grønt sjøgress danset lystig i takt med strømningene i vannet. Men hva var det som glimret? Det var et vakkert gullarmbånd. Blanca smilte og strakte hånden ut for å gripe det. Hun ville gi armbåndet til Torborg. Venninnen kunne trenge en oppmuntring.

Torborg!

Blanca slo opp øynene idet panikken klemte til rundt hjertet. En kald vind strøk over kroppen hennes. Hun la merke til lyden av bølger som slo mot land. Brått kom minnene tilbake. De hadde blitt rent i senk av noe, og båten deres hadde veltet. Hva hadde rammet dem? Og hvor var alle de andre? Trøste og bære! Torborg var jo svanger, og Lotta blind.

Blanca kavet seg opp. Nå hørte hun en stemme som ropte. Hun blunket flere ganger for å klarne blikket og speidet ut mot vannet. Petter! Blanca ville rope etter ham, men halsen var så sår at det bare ble noen ynkelige pip da hun forsøkte. Hun fikk fart på beina, skled og slo kneet hardt mot berget, men hun kom seg opp og akte på bakenden ned til vannkanten. Hun fikk øye på Petter og kjente en enorm lettelse. Hun var ikke alene. Men hva var det han drev med?

«Hjelp meg, Blanca!» ropte han da han fikk øye på henne. «Jeg mister grepet.»

Han halte en bylt opp fra vannet. Uten å nøle grep Blanca tak i bylten, som var Torborg, og dro alt hun kunne.

«Det er bra! Bare litt til nå.» Petter kjempet for å holde seg flytende mens han skjøv på.

Da hun hadde fått Torborgs livløse kropp så langt opp at hun følte seg trygg på at den ikke ville rulle ut i vannet igjen, turte Blanca endelig å slippe taket. Hodet dunket etter anstrengelsen, og da hun kjente etter i hodebunnen, fant hun en stor og vond kul. Minnet om at hun hadde slått hodet, kom tilbake, men fortsatt var alt utydelig. Det var som om tankene passerte gjennom tykk tåke.

«Lotta!» jamret hun. «Hvor er Lotta?»

«Blanca.» Stemmen var ikke mer enn en hvisken. «Hjelp meg.»

«Det går bra. Jeg er hos deg nå.» Blanca strøk bort det våte håret som hadde klistret seg til Torborgs panne.

«Hjelp meg.» Torborg førte hendene ned til magen, og nå så Blanca blodet mellom Torborgs bein. Så mye blod.

«Petter!» Blanca skrek så høyt hun klarte, men stemmen brast. Det svimlet da hun reiste seg.

«Ikke gå fra meg,» hikstet Torborg. Hun var likblek, og tårene rant.

«Nei, jeg skal ikke, men jeg må … Petter!» Blanca samlet alt hun hadde av krefter til et nytt rop. «Hjelp oss!» Hvor var han blitt av? Og hvor var Lotta? Blanca fryktet det verste. Hun møtte Torborgs desperate blikk. «Jeg må gå etter hjelp, men jeg blir ikke borte lenge.»

Torborg begynte å gråte. Lange hulk som fikk kroppen til å riste.

«Hør på meg, Torborg. Du må forsøke å være rolig. Tenk på barnet.» Blanca kjempet for ikke å avsløre hvor panikkslagen hun var, og hun unnlot å se på blodet som farget steinen rød. Hun smilte beroligende til venninnen. «Jeg er tilbake hvert øyeblikk.»

Blanca så dobbelt og fryktet at hodeskaden var alvorligere enn hun først hadde trodd. Nå måtte hun ikke falle på det sleipe svaberget. I hvilken retning burde hun gå? Det fikk bli til venstre. Hun fulgte vannkanten rundt en sving. Lettelsen var ufattelig stor da hun fikk øye på Petter ute i vannet. Han svømte inn mot land. Blanca ristet på hodet for å bli kvitt dobbeltsynet, men det var fremdeles to stykker som svømte side om side. Lotta svømte med lange, smidige tak. Det var tydelig at hun var en dreven svømmer. Blanca, som selv ikke var svømmedyktig, var dypt imponert over at den blinde Lotta behersket kunsten.

«Blanca!» ropte Petter. «Hjelp Lotta opp.»

Blanca nikket og gjorde seg klar til å gripe Lottas hånd. Mens venninnen kom nærmere, la Blanca merke til at hun hadde et kutt i pannen.

Vannet fosset av både Petter og Lotta da de kom seg opp.

«Hva skjedde?» Lottas stemme skalv, og hun sjanglet.

Blanca holdt fast i Lottas hånd. «Kom, vi må hjelpe Torborg. Hun blør.»

De beveget seg så raskt de kunne, og fant Torborg der Blanca hadde forlatt henne. Hun satt oppreist med armene rundt magen og nynnet noe som hørtes ut som en vuggevise mens tårene trillet.

Blanca satte seg og la armen rundt henne. «Ikke vær redd. Alt vil bli bra.» Hun sendte Petter et spørrende blikk, men han bare stirret på blodet og ristet på hodet.

«Hvordan går det med deg, Lotta? Kan du sitte her med Torborg litt?»

Lotta nikket, men famlet med hendene rundt seg.

Blanca trakk med seg Petter et stykke unna. «Hva gjør vi? Torborg må til doktor så fort som mulig, og jeg synes Lotta virker forvirret.»

Petter nikket og tok et støtteskritt. Blanca skjønte at han var utslitt. «Takk for at du reddet meg,» sa hun og ga ham en rask klem. Begge var søkkvåte og skalv av kulde.

Han smilte svakt. «Jeg kunne jo ikke la deg synke til bunns, kunne jeg vel?»

«Hva var det som rente inn i oss?»

Til toppen

Bøker i serien