I det samme kom en svartkledd mann ut fra en sidedør i kapellet. Han stanset opp et øyeblikk, før han satte kursen mot henne.

Nora grep blomstene og reiste seg. Så oppdaget hun at det ikke var sjokolademester Lunde. Den hvithårede mannen var mye eldre, og dressen var lik en kirketjeners. Øynene var blasse, fratatt all farge. Som om de grå gravstenene han omga seg med, hadde smittet over på øynene hans.

«Er De … Nora?»

«Ja, jeg er Nora Ravndal,» nikket hun, og ble stående ved benken.

«De befinner Dem på feil side av kapellet. Deres far venter i kolumbariet.»

«Min …» hun måtte kremte. Det føltes fryktelig å høre de ordene. For hennes far ventet ikke. Han lå under jorden.

«Vel?» kom det utålmodig da hun ikke sa mer. «Herremannen sa at hans datter kanskje hadde misforstått eller ikke visste hvor kolumbariet er. Han ba om at jeg så etter Dem og forklarte veien.»

Nora ble mistenksom. «Hvorfor vil han møte meg i urnehallen? Hvorfor ikke her ute?»

Den svartkledde skjulte et sukk. «Det vet ikke jeg. De får spørre ham selv.»

«Hvor finner jeg dette … kolumbariet?»

Mannen snudde seg og slo ut med en arm i retning av kapellets endevegg. «Hallene ligger under de to sidefløyene og terrassen foran. Gå ned trappene, og ta til høyre. Der er de tre nordre urnehallene. De skal til den jerndøren som ligger nærmest selve kapellet. Døren står ulåst siden det er noen der inne. Har De forstått?»

Nora nikket. «Ja. Takk.»

Mannen nikket til avskjed og gikk tilbake.

Hun nølte. Kunne det være en felle? Clementina ble sist sett på denne kirkegården. Kanskje hun hadde medhjelpere som holdt henne skjult? Kvinnen kunne til og med bo et sted inne i kapellet. Det var et stort anlegg, selv om selve kapellet var lite. Det måtte være kontorer og bårerom og lagerrom … i tillegg til det som hørte med til krematoriet i kjelleren. Det fantes helt sikkert skjulesteder.

Men her kunne hun ikke bli stående. Tiden rant ut. Hun trakk pusten og gikk mot nordfløyen.

Til toppen