«Bildet er her!» utbrøt Theodor.

Erle hev etter pusten. Sommerfuglbildet sto oppstilt i en av bokhyllene. I hyllen ved siden av lå den lille mumien, og med ett følte hun at det ikke var riktig at sakene befant seg her. Det var hennes fars gjenstander, og nå var de utenfor hennes rekkevidde. Men det var for sent å gjøre noe med det. Nå var de blitt en del av museets eiendom. Den ene skulle leveres til Zoologisk museum, og den andre skulle være på Historisk museum.

Theodor lukket døren, selv om det åpenbart ikke var et menneske på fakultetet midt på natten.

«Vi må være snare. For sikkerhets skyld. Er vi heldige, finner vi sporet uten å skjære i bakstykket.»

Det var ikke mye ledig plass på bordet, og han valgte å flytte på en skrivebordslampe og skyve unna en åpen bok.

Erle var tørr i munnen og følte seg med ett kald. Hun ønsket at hun hadde på seg et sjal. Theodor strakte ut hånden og trakk henne bort til bildet, som lå med fronten opp. Sommerfuglenes klare farger strålte opp mot alt det brune og hvite.

De latinske navnene på de tolv sommerfuglene sto skrevet med trykte bokstaver under dem. Erle leste hvert eneste ord nøye for å se om det fantes noe som ga mening, men det gjorde ikke det. Heller ikke på passepartoutet eller den brune rammen var det noen ledetråder.

«La meg snu det,» sa Theodor.

Han kastet et stjålent blikk mot døren, og deretter mot vinduet. Lyset kunne ses utenfra, hvis noen var der ute. Det tok ikke flere minutter å sette fra seg en kasse, så selv om de hadde fått lov til å låse seg inn her, hadde de ikke lov til å rote rundt. Selv om sommerfuglbildet for et halvt døgn siden hadde befunnet seg hjemme hos Erle.

Baksiden var dekket med et papir som var festet med et bredt limbånd. Erle visste godt hva som sto der, og svelget. Faren hadde kjøpt det mens han var langt fra sin familie. På dagen fire år etter skulle han sovne inn.

Til min Nora, vakrere enn all verdens sommerfugler.

Kjøpt i Cadiz den 24. desember 1944.

Kjærlig hilsen din far, Elias

Det var ingenting annet der.

«Kan datoen bety noe? Eller årstallet?» hvisket Theodor. Han sto rett ved siden av henne, så nær at hun kjente varmen han utsondret.

«Jeg tror ikke det. Han sa at han hadde kjøpt det som en julegave til henne. Og det til tross for at han ikke kunne ha bagasje, siden alle sjøfolkene jevnlig mønstret av og på nye skip. I mellomtiden var de i land, gjerne en uke av gangen. Likevel kjøpte han gaver til oss.» Hun hvisket også, og klarte å skjule klumpen i halsen. «Dette bildet og de andre julegavene sendte han hjem om våren i en diger trekasse som var fylt med matvarer og sigaretter.» Minnet fikk henne til å smile.

Han strakte seg etter en liten skalpell som lå sammen med andre redskaper ved siden av det korroderte sverdet. «Vi løsnet limbåndet og ser inni.»

«Men hva om vi ikke klarer å feste det igjen?»

«Hvis professor Brandt merker at det er løst, fikser hun det lett. Sikkert uten å tenke over det. Hun har tross alt ikke hatt det så lenge. Hvis hun har sett at det var en gave til Nora fra din far, kan det være at hun vil levere det tilbake. Hun er selv enke og har voksne barn.»

Han fikk tak i et hjørne og fikk skalpellen innunder.

Det ble Erles tur til å skotte mot døren. Hørtes det ikke ut som om det knirket i trappen? Og rørte dørklinken på seg?

Det lød en svak ritsjelyd da Theodor rev av resten av limbåndet.«Du kan få fjerne kartongen,» sa han lavt.

Erles hender var kalde og lett skjelvne da hun løftet av pappen. Under var platen sommerfuglene var festet på. Der var det ingenting.

«Tom,» konstaterte hun idet spenningen slapp taket i henne og skuffelsen overtok. «Det er ingenting her, Theodor.»

«Hm,» sa han og lot fingrene gli over platen som lå løst oppå glasset. «Kanskje det står noe på baksiden av merkelappene?»

Han brukte skalpellen igjen og fikk løs den første merkelappen. Papiret var tykt og ujevnt.

«Ingenting,» slo han fast.

«Ikke rør de andre. Jeg er sikker på at far ikke ville ha gjemt et spor så godt at vi måtte løsne baksiden. Vi får prøve å sette lappen på plass og ordne bildet. Det er ikke noen spor på det. Far laget nok ingen skattejakt.»

Det eneste som var bra, var at Nora og Reinert ikke var med på dette. Da ville de ha blitt skuffet, alle sammen.

Theodor var taus mens han forsiktig la sommerfuglplaten på plass i glassrammen.

En lyd fikk Erle til å snu seg. Hun glippet med øynene, og skjønte først ikke hva bevegelsen i døren var. Skikkelsen var sortkledd, også ansiktet var dekket av noe svart, og kun øynene var synlige.

Hun rakk bare å trekke pusten for å skrike, for i neste øyeblikk bykset den sortkledde frem og grep tak i henne.

Til toppen