Til tider hadde Blanca klart å glemme at han eksisterte. Hun som stadig hadde sett seg over skulderen og begynt å frykte sin egen skygge. Som hadde forventet at gubben ville hoppe frem fra hvert smau. Men tiden gikk, og etter den ene gangen, da han hadde prøvd å få henne med i vognen, hadde ingenting skjedd. Hun hadde vært så sikker på at han var en mann som alltid fikk sin hevn. Hadde hun tatt feil? Herr Martiniussen var ingen ungdom, og kanskje hadde selvtilliten fått seg en knekk etter at Petter hadde kommet henne til unnsetning, og fått både gubben og kusken til å flykte. Uansett fikk hun frysninger nå som navnet hans igjen ble nevnt.

Blanca var så opptatt av sine egne tanker at hun ikke hadde lagt merke til at Lotta hadde forlatt sengen og nå sto ved vinduet, selv om hun ikke kunne se trærnes høstfarger. Det var sjelden hun tenkte på at Lotta var blind nå for tiden, men nå kunne hun ikke la være å tenke på hvordan Lottas liv ville ha vært dersom hun hadde kunnet se. Sannheten var at de mest sannsynlig ikke hadde vært venner om Lotta ikke hadde blitt utstøtt av de unge sosietetsdamene. Hun var takknemlig for at Lotta ikke hadde passet inn, for hun ville ikke vite hvordan hennes eget liv hadde vært uten bestevenninnen.

«Hva tenker du på?» spurte hun.

Lotta snudde seg langsomt mot henne, og da Blanca så ansiktsuttrykket hennes, skjønte hun at noe var galt. Hun satte seg brått opp, og strakte seg etter Lottas hånd.

«Hva er det?» spurte hun bekymret. «Sett deg her.»

Lotta holdt så hardt i hånden hennes at det gjorde vondt. Blanca fikk en vemmelig følelse i magen, og da venninnen endelig sa noe, fikk hun den bekreftet.

«Jeg har ikke holdt mitt løfte til deg, Blanca.»

«Hva mener du?»

«Da vi var på Ekenäs, lovet jeg deg dyrt og hellig å aldri holde noe skjult for deg igjen.»

«Men det løftet har du brutt?» Blanca ble kald.

Lotta nikket. «Jeg vet hvor far er.»

Blanca var sikker på at hun måtte ha hørt feil. «Sa du at du vet hvor faren din er?»

Lotta nikket. «Ja, han sendte meg en beskjed.»

Blanca rykket til seg hånden.

«Jeg vet at jeg har skuffet deg, men du er fremdeles her, betyr det at du vil gi meg en sjanse til å forklare?»

«Enten det, eller så er jeg i sjokk.»

«Dette har plaget meg så grusomt, og jeg ville fortelle deg det, du må tro meg.»

«Så hvorfor gjorde du ikke det, da?» Løgnen smertet henne.

«Fordi jeg visste hva du kom til å si. At vi måtte gå til politiet.»

Blanca reiste seg og begynte å vandre frem og tilbake på gulvet mens hun prøvde å forstå hvordan Lotta resonnerte. «Din far er en morder,» sa hun høyt. «Hvorfor skulle vi ikke gå til politiet?»

«Vi vet jo ikke det med sikkerhet. Vi vet at farfar drepte morfaren min, og trolig hjulmakeren også.»

«Og min mor, hvem drepte henne?»

Lotta begynte å gråte. «Jeg vet ikke, Blanca, men du må da også forstå at han er min far?»

«Og på grunn av ham måtte jeg vokse opp uten en mor. Du vet hvordan jeg hadde det hos familien Holen. Jeg ville ikke ha ønsket min verste fiende å være pleiebarn der.»

«Jeg er så lei meg, men jeg har vært så usikker og forvirret.»

Blanca betraktet venninnen. Hun så liten og hjelpeløs ut, og noe i henne ville legge armene om henne. Samtidig ville hun bare bort herfra. Bort fra Lotta og familien hennes. Bort fra Villa Parkveien. Plutselig husket hun fru Bendiksens advarsel om at hun skulle holde seg unna familien Herenfeldt.

«Er det i orden at jeg går ut og trekker litt frisk luft?»

«Hvorfor spør du om det?»

«Du er jo min arbeidsgiver.»

«Ikke vær slik, Blanca. Du vet godt at det bare er på papiret.»

Hun forlot værelset og den fortvilte venninnen uten å si mer. Det var det beste for øyeblikket. Om hun ble værende, kunne det være hun sa noe som hun kom til å angre på.

Til toppen