– Ha det, da, mumlet Lillian fort og listet seg forbi dodøra. Nå gjaldt det å komme seg ut av leiligheten før Natasja rakk å stoppe henne.

I neste øyeblikk slo venninnen dodøra på vidt gap. – Og hvor har du tenkt deg? sa hun mens hun stappet skjorteflakene ned i pyjamasbuksen.

– Eh …, smilte Lillian. – Jeg skal … ut, bare.

– Ut? spurte Natasja og stilte seg i døråpningen. – Ingen går ut klokka halv åtte på en søndags morgen. Om de ikke har noe muffens fore, vel å merke.

– Ok, sa Lillian og bøyde seg ned, under påskudd av å snøre de allerede snørte vinterskoene. – Jeg hadde tenkt meg en liten tur til … teateret.

– Ja ha? Men er det så lurt, da? Det er viktig å hvile på fridagene. Til og med sjefen din sier det.

– Ja da, jeg vet det. Men det er det eneste som hjelper. Nå for tiden.

Kun to dager var gått siden Mikkel reiste. Siden Lillian hadde bedt ham gå, mens hun selv gikk i dusjen og skrubbet bort minnene. Og han hadde ikke ombestemt seg, slik hun i sitt stille sinn hadde håpet mens dusjvannet silte ned i sluket.

Borte var han da hun kom ut, og denne gangen var det for alltid. Tanken var så uutholdelig at Lillian i dagene som fulgte, gikk i gang med det som best kunne beskrives som en botsøvelse. Jobbe, jobbe, jobbe. For det eneste som kunne lindre nå, var tungt arbeid.

– Greit, sa Natasja og trakk på skuldrene. – Det får gå. For denne gang.

Lillian fikk det travelt med å komme seg av gårde. Natasja sendte en formaning etter henne ned trappehuset. Lillian fikk ikke helt med seg hva hun sa, men det var visst noe om ikke å slite seg ut.

– Nei da, ropte Lillian liksom opplagt over skulderen.

Sannheten var at hun var langt fra opplagt. Natten hadde ikke fart vel med henne. Hvordan kunne den forresten det? Tanken på at Mikkel var borte, var like vond som da hun som jentunge første gang skjønte hva døden betød. Det at alt var over, og det sørgelige tomrommet det etterlot. Og da dagslyset vekket henne til noe som lignet liv igjen, hadde hun sovet kun et par timer.

Morgenen hadde ligget som en smal lysstripe mellom himmel og jord, og i det blå skinnet sto hun rødøyd ved vinduet og lette etter noe som kunne stable henne på bena. En tanke som kunne gi henne styrke til å komme seg gjennom denne dagen og alle dager etter den. Hun måtte ta en avgjørelse.

Hun var ferdig med å gå hudløs omkring. Ingen ville komme og redde henne. Det måtte hun gjøre selv. Og det var da hun bestemte seg for å gå til teateret.

Det var stille ute på gaten, og bare en trikk kjørte forbi. Snøen lå som et hvitt teppe over byen, og Lillian var den eneste som laget spor i nysnøen.

Så fort hun kom fram, skulle hun ta på seg treningsklærne og danse. I bagen hadde hun CD-en med Tsjajkovskijs «Svanesjøen». Ikke det at hun hadde noe bestemt å øve på, for prøvene til «Svanesjøen» var ennå ikke begynt. Dessverre gjensto det en hel uke med julefeiring før de kunne begynne. Vel, tenkte Lillian. Så fikk hun heller tjuvstarte.

Teateret lå der fremme. Omrisset av den hvite bygningen trådte forsiktig frem gjennom snødrevet. Lillian ble lettet da hun fikk øye på det gamle huset. For Rita var borte nå. Ballettsjef Martin McDonald skulle selv se til at hun kom seg av gårde, hadde han sagt, så i dag ville hun være reist.

Lillian satte opp farten. Snøen strøk henne over nese og kinn. Det var ikke så ofte det snødde her i Oslo. I hvert fall ikke like ofte som hjemme, og hun hadde fortsatt til gode å se noen med snøfreser i gatene her i hovedstaden. Pappa, han hadde lagt sin ære i brøytekantene sine. Ingen i nabolaget hadde like ryddig oppkjørsel som dem, og han kunne gå med freseren i timevis mens haugen foran storvinduet vokste og tok mer og mer av utsikten. Huff, tenkte Lillian og slo fra seg tanken. Minnene hjemmefra gjorde henne bare trist.

Hun ristet snø ut av håret og slo ullvottene mot hverandre. Lyden var dump og god, og så trygg som bare lyden av lune ullvotter kan være.

Med ett så hun en mørk skikkelse foran seg. Personen gikk med krum nakke mot været, akkurat som hun selv. Så ble den borte i det tette snødrevet. Neste gang den dukket opp, var den kommet nærmere.

Vedkommende dro en bør etter seg. Den så tung ut. Et kaldt gufs for gjennom henne. For det var noe med bildet som ikke stemte.

Hun så seg om. Trikken var allerede kjørt forbi. De røde baklyktene forsvant langt nede i gaten, og hun visste av søndagsrutene at det var en halvtime til neste trikk. Skulle hun krysse gaten? Samtidig var det ikke brøytet, og trikkeskinnene lå glatte under snøen.

Personen kom nærmere nå, og snart avtegnet den seg som en koloss mot det hvite fortauet. En stor, lodden pels over en lang kropp og et tykt skjerf tullet rundt et langt, rødt hår.

De oppdaget hverandre samtidig, og ble stående og se på hverandre. Bare knappe ti meter skilte dem. To fiender som ikke kunne vende om. Det var for sent til det.

Til toppen